Bare 120 kilometer fra Nordpolen. Hvor isbreene dekker store deler av landskapet, hvor minusgradene biter i fjeset og hvor lyset åpenbarer landskapet på en uforglemmelig måte. Der skal vi på hundesledetur.
En ny vårdag spirer. Sola skinner og vi er 4 jenter som losser på charterbåten, som daglig tar turister til Barentsburg og Pyramiden, fra havna i Longyearbyen. Spente og fullpakket med eventyrlyst skal vi nå ut på hundesledetur i Oscar II land på Svalbard. En 5 dagers reise over bre, sjøer og fjell i det som mange kaller Svalbards skjønneste naturperle.
Vi nyter guidens store ord om bord på charterbåten. Han forteller den ene fantastiske historien etter den andre om polarvisjonære mennesker som med stor iver og lyst har begitt seg ut på all slags eventyr i det arktiske nord. Noen med hell og andre med ulykke. Nå er det vår tur til å skape vårt lille Svalbard-eventyr sammen med en skokk av vennlige og sosiale Alaska Husky hunder.
Vi nyter et godt måltid om bord og kjenner spenningen og iveren tiltar ettersom vi nærmer oss Esmarkbreen.
Vi møter hundene…
Vi hører båten skjærer seg inn i isen. Det har vært varmt den siste uka så isen i fjordene er blitt tynnere, og vi er spent på hvor langt vi inn i fjorden vi kommer, og om isen fortsatt bærer hundene fram til båten. Båten stopper – noen hundre meter fra land. Vi står på dekk og speider utover mot selve brearmen, og skimter tre hundespann kjørende mot oss. I bakgrunn skiltes en rekke mennesker, som vi vet har vært på flere dagers fottur for å lære seg guideyrket i arktiske strøk. De er på vei hjem og venter på egen skyss.
Det kjennes godt å sale opp sin «egen» hundeslede. Å høre iveren til hundene for å komme seg avgårde, og ikke minst den stillheten som brer seg når vi endelig er i gang. Noen små lyder fra seletøyet, men ellers helt stille i det arktiske nord. Hvitt over hvitt – ja, så hvitt at en nesten ikke ser formasjonene av fjell, sjø og bre der vi suser avgårde. Følelsen er enorm både av ydmykhet for hundene som jobber villig i front av sleden, stille og glade, og for naturen som omgir oss. Den er så voldsom og vi er så små, men likevel så føler jeg en tilhørighet, en glede og en ro som er ubeskrivelig god. Endelig på tur igjen! Spenningen i kroppen er stor, og sansene er skjerpet for alle inntrykk som hvert øyeblikk skaper. En hundesledetur er ingen dans på roser, en må følge med og være på lag med hundene hele tiden, men noen øyeblikk får en, der en står bakpå sleden, til å bare nyte og glede seg over livet – akkurat nå!
Første dag…
Første dag; solstråler og relativt lite vind. Vi slår leir på en innsjø og det er rolig. Første morgen våkner vi til sol og tar livet med ro. Alle skal ha mat, hunder så vel som mennesker, og vi koser oss med måltidet. Nytelse av den deilige vårsolen hører med og vi rigger oss til med en bok, pusler med litt pakking, fotografering og småprating. Utpå formiddagen letter vi ankeret på hver vår hundeslede og ferden går videre.
Vinden tar seg opp…
Eftan kommer og det begynner å blåse opp. Vi søker ly inntil et fjell. Et fjell som helt klart har hatt et snøras i senere tid, men som nå har relativt lite snø slik at risiko for nytt snøras er minimal. Vi slår leir.
Det fyker rundt teltduken, og vi må ut og bardunere ekstra med alle sledene i tillegg til skia. Inne i teltet er det imidlertid høy stemning over god mat og godt selskap. Noen har sovet i telt all sin tid, mens for andre er telt-opplevelsen relativt ny. Det blir mye latter av slikt og alle sovner gode og mette med et godt smil om munn.
Isbjørnfare
Ja, jeg kan jo fortelle at på Svalbard lager en vanligvis ikke maten i teltet en sover i på grunn av isbjørn fare. Om isbjørnen er i nærheten vil den gå etter matlukten, og ingen vil ha besøk i teltet når en sover, så en lager maten et annet sted på leirstedet. Det er viktig å gå isbjørnvakt for å kunne varsle dersom isbjørnen nærmer seg, men for oss, som har så mange hunder med oss, vil de varsle umiddelbart om noen andre dyr nærmer seg leirplassen. Vi sover derfor trygt i soveposene, og tenker mer på vindstyrken enn på isbjørnfaren denne natta.
Vinden gir seg ikke…
Vinden fortsetter og vindstyrken øker gjennom natten. Vi er stadig ute og sjekker barduner og hundene. Alaska Husky-hundene og noen Grønlandshunder sover godt krøllet sammen som en ball i hver sin lille «hule» av snø.
Vinden vil ikke avta. Det blir en urolig natt.
Du vil kanskje også lese
Du må bruke ditt eget navn hvis du skal delta i debatten.
Hold en saklig og respektfull tone og husk at mange kan lese det du skriver.
Brudd på disse reglene kan føre til at du blir utestengt fra forumet.