Vinden var voldsom, men bardunene til lavoen holdt – heldigvis! Vi blir liggende i lavoen det meste av neste dag. Tiden går med til å skrive i dagbok, fortelle historier og bli bedre kjent.
Vi diskuterer, forteller og spør hverandre om det meste, så tiden går fort der en sitter med bena i kors og kikker på tur-gjengen. Alle er utålmodige, og veldig glade når vinden endelig løyer og det er mulig å tenke på nedpakking av leir’n og oppakking av hundesledene.
Les mer om Norunn Solli her!
Vi ser antydning til sol i skylaget. Hundene merker været og stemningen for avreise, og er veldig ivrige til å komme seg av gårde. Jeg har en Grønlandshund, Harry, som er en av de ivrigste til å begynne trekkingen. Det vil si han er ivrig før vi kommer i gang, stor og sterk som han er, men når vi har kommet i gang – ja, da går han der og sluntrer og har vel ikke helt fokus. Makan!
Spannet fungerer, alt og i alt, og jeg får mangt et takknemlig øyeblikk stående bak på sleden, som jeg alltid vil ha kjært. Det er vår og fugleflokker begynner og trekke nordover. Vi ser noen små flokker som strekker seg over den knall blå himmelen mens vi suser over isebreene. Lyset i Arktis er intenst og naturens fargespill og former blir derav så mye klarere og mangfoldig. En blir aldri mett på synet som møter en, og fotografen i meg vekkes stadig til live for mulig å fange alt «spillet» som omgir meg. Makan til opplevelse naturen her gir oss!
Milevis strekker vi oss over fjell, breer og frosne sjøer. Hundene jobber og jobber, og vi løper med for å hjelpe der snøen er tung og fjellsiden bratt. En ro brer seg over alle der vi tilbakelegger kilometer etter kilometer – dag etter dag. Om det er ett sted en virkelig må være til stede og nyte livet, så må det være på hundesledetur. Anbefales!
Hvor går din drømmetur?
Du vil kanskje også lese
Du må bruke ditt eget navn hvis du skal delta i debatten.
Hold en saklig og respektfull tone og husk at mange kan lese det du skriver.
Brudd på disse reglene kan føre til at du blir utestengt fra forumet.