Alle øyeblikk har sin verdi. Noen øyeblikk flyr forbi, og vi tar ikke notis av hva som har skjedd og hvem som har påvirket oss. Andre øyeblikk stopper vi opp og nyter. Naturen gir for meg mange gode øyeblikk av enkelhet og glede, hvor jeg stopper opp og nyter den lille verdifulle stunden.
Et øyeblikk av varme i kulda
På en skitur i februar med -34 grader og vind fykende rundt ørene mine, hadde jeg pakket meg godt inn i anorakken. Det var langt nord, så det var ikke rare dagslyset ute, men solen lyste noen få minutter ekstra for hver dag.
Vidda var lang. Vi så målet i flere dager mens vi sakte, men sikkert nærmet oss, og så at konturene av landskapet ble sterkere for hver dag. Vi gikk på ski hele dagen, og dagene dreide seg i all hovedsak om enkelhet. Få i meg nok mat, holde meg varm og sette det ene benet foran det andre. Alt annet ble trivialiteter, inntil vi slo leir for kvelden.
Midt oppi denne turen ble nysgjerrigheten større enn «forstanden» og jeg bare måtte kikke ut av anorakkens skjermede pelsring for å kikke noen øyeblikk på sola som sto lavt på himmelen. Vinden pisket i fjeset, og jeg kjente godt at huden i ansiktet var tynn. Likevel måtte jeg se mot det flotte lysglimtet som sola ga mot de dunkle himmelen. Solstrålene lyste mot vidda så jeg tydelig så snøen som blåste til alle
kanter over is og snøfolder.
En kunne nesten se hvert enkelt snøfnugg. Ja, i allefall opplevde jeg det slik en liten stakket stund. Et øyeblikk av glede for lys som akkurat da minte meg om varme og glede. Et stille smil før jeg igjen krummet nakken», stakk hodet innenfor anorakkens pelskant og tuslet videre over vidda. Et skritt foran det andre.
Et øyeblikk av fascinasjon
Et annet øyeblikk var på sommeren. Jeg var i Telemark og hadde kjørt til fjells utenfor hyttefelt og sentrale strøk for å finne meg en leirplass for natta. Det var fortsatt lyst og været var litt overskyet. Jeg fant en egnet plass for teltet, og begynte og slå det opp.
Mens jeg holdt på, kjente jeg plutselig på en følelse av at jeg ikke var alene, og at noen kikket på meg. Jeg løftet hodet og så etter om det var noen framfor meg, men ingen var å se. Jeg snudde meg rundt og til min store glede sto det to unge hjortebukker og kikket på meg. Bare noen få titalls meter unna.
Jeg smøg meg tilbake til bilen, for jeg måtte prøve å fange dette spesielle øyeblikket gjennom kameralinsen. Heldigvis sto bukkene helt stille, og var tydelig nysgjerrig på hva jeg var og hva jeg holdt på med. Vi sto slik og kikket på hverandre i noen lange minutter før de begge løp fra, for så å komme tilbake litt lengre unna. Jeg var så heldig å ha de i nærheten en god stund.
Har du noen øyeblikk du tar vare på? Naturen er full av dem 🙂
Du må bruke ditt eget navn hvis du skal delta i debatten.
Hold en saklig og respektfull tone og husk at mange kan lese det du skriver.
Brudd på disse reglene kan føre til at du blir utestengt fra forumet.