Kvinnefotballmagasinet ser på hvordan vi og Fotball-Norge prioriterer våre nest beste fotballspillere, kvinnene på nivå 2, i 1. divisjon, som Fart.
Nivå to i Norge – eller 1.divisjon – for dem som følger med, det er nivået det føles som de fleste glemmer når man snakker utvikling av fotballen her til lands.
Undertegnede har et øye til 1.divisjon og kjenner flere klubber og deres flotte satsing, tross at nivået er «sådær» i dag.
Med vanskelige økonomiske rammer, smulene etter Toppserien på spillersiden og mye ungt, så kjemper 12 klubber om å bidra i norsk fotball – men er de glemt?
Man snakker om ulike tiltak i Norges Fotballforbund som jeg applauder med begge hender. Men vil det gjøre oss bedre at vi får flere utdannede, kvinnelige trenere, at vi spytter inn penger til mer heldagsfotball for noen av de nest beste bak dem på Fotballandslaget, og at U23-landslaget får en fast trener (på tide)?
Vil vi de neste 10 årene være en stormakt i Europa? Svaret sier seg nærmest selv med dagens system. Og da snakker jeg ikke om penger, men om hvordan vi organiserer oss.
Men hva så med Medkila, Fart, Bossekop og de andre flotte lagene vi har i toppfotballen? For husk at nivå to er toppfotball, og hva får de til å utvikle spillerne – jo, de får et klubbnavn eller en liten artikkel i lokalavisa, når ett eller flere talenter forlater klubben deres til fordel for der pengene er, på øverste nivå og en toppklubb. Blir de belønnet – nei!
Husk at ytterst få av våre beste i dag, både proffer og toppspillere av topp kvalitet, kommer fra de store klubbene, men heller fra utkanten av Norges navler, eller de små klubbene. Dermed må vi se dit, hvor talentene kommer fra.
Bryne FK Damer, Gjelleråsen, Byåsen, Sunndal IL Fotball eller FK Fyllingsdalen. Hvor mange spillere i LSK Kvinner er LSK-jenter?
Hvor mange proffer i Vålerenga Fotball Damer er oppvokst på Valle? Eller hvor mange Arna Bjørnar Toppfotball spillere kommer fra Arna?
Noen men ytterst få, og slik kan man bare fortelle om historier, som Elise Thorsnes fra Kaupanger, Eline Torneus fra Troms, eller Marie Dølvik Markussen fra Stakkevollan (nå 3.div).
Og da har jeg enda ikke nevnt nivå tre, 2.divisjon, som dessverre fortsatt er breddeidrett.
Summen av dette og en mer helhet betyr at alle tiltak i dag, som Espelund-utvalg og mye mer, er bra, men er det godt nok? Mitt svar er et enkelt NEI!
En av våre desidert største trenere i Norge, Margunn Haugenes, med en rekke erfaringer som landslagspiller, proff i Fulham, og spiller i Norge på flere lag. Legg på en trenerutdannelse, en mastergrad, og masse rutine.
Hun jobber nå i Medkila, med helt nye og unge spillere, i en klubb som har levert den ene toppspilleren etter den andre, til toppklubbene i mange år.
Alle med litt innblikk skjønner at med slike spillere værende i klubben ville også Harstad vært i toppen av norsk fotball, og kunne kanskje kjempet om Nord-Norges eneste triumf igjen. Som da klubben slo Kolbotn Toppfotball i Cupfinalen i 2003.
En slik kompetanse i en 1.divisjonsklubb er gull verdt. Det kunne vært belønnet, i likhet med sine søsterklubber, på en helt annen måte enn i dag!
- Jan Reidar Vågsdalen, kvinnefotballmagasinet.no
Du vil kanskje også lese
Du må bruke ditt eget navn hvis du skal delta i debatten.
Hold en saklig og respektfull tone og husk at mange kan lese det du skriver.
Brudd på disse reglene kan føre til at du blir utestengt fra forumet.