Abortloven før og nå

Gjeldende abortlov er 40 år i år. I høst har abortloven blitt gjenstand for ny debatt. Det har alle merket seg. Her følger et historisk tilbakeblikk på hvordan loven har endret seg gjennom tiden. 

Spørsmålet om når det forelå adgang til å avbryte svangerskapet baserte seg i tiden etter 1900 på bestemmelsen i § 245 i den alminnelige borgerlige straffelov av 1902. Ordlyden var følgende:

“Kvinne, som ved fosterfordrivende midler eller på annen måte rettsstridig dreper det foster, hvormed hun er svanger, eller medvirker hertil, straffes for fosterfordrivelse med fengsel inntil 3 år. Gjør noen annen enn moren seg skyldig i fosterfordrivelse eller i medvirkning hertil, straffes han med fengsel inntil 6 år. Har han handlet uten morens samtykke, anvendes fengsel i minst 2 år, men fra 6 år inntil livstid, såfremt hun som følge av forbrytelsen omkommer.”

Daværende medisinaldirektør Holmboe skrev i 1910; “Efter gjeldende norsk lov kan alene et tvingende hensyn til den frugtsommelige kvindens liv eller helbred for tiden antages at avgi lovlig indikation for avbrytelse av svangerskap.”

Det ble håndhevet en streng praksis som var i samsvar med loven. I 1913 ble det for eksempel bare utført 31 aborter ved Ullevål sykehus.

Den restriktive holdningen kom etter hvert til å virke mer og mer urimelig. Katti Anker Møller var den første som gjorde forsøk på å få myknet opp i bestemmelsene. Hennes debattinnlegg skapte livlig debatt. Mange var bekymret for moralske og sedelige konsekvenser. Etter hvert utviklet det seg allikevel et mer liberalt syn på abortsaken. Aborter ble ikke lenger bare utført på grunnlag av tungtveiende medisinske årsaker, men man tok økende hensyn til sosiale og økonomiske forhold. Allikevel var legers syn sprikende og dette førte til en stor forskjellsbehandling. Det fantes “snille” og “strenge” leger.

I 1935 forelå forslag til en ny lov. Forslaget til ny lov ble debattert heftig og ble etter flere år, i 1939, sendt fra justisministeren tilbake til komiteen for ny vurdering. Under krigen stanset alt arbeid med lovendringer i forhold til saken. Først i 1951 ble saken tatt opp på nytt, og det tok fem år før Straffelovrådet lå fram utkast til lov om avbrytelse av svangerskap;

“Svangerskap kan avbrytes etter denne lov:

1. Når det er nødvendig for å avverge en alvorlig fare for kvinnens liv eller helse.

2. Når det er fare for at barnet vil komme til å lide av en alvorlig sykdom eller en betydelig legemlig eller sjelelig mangel.

3. Når svangerskapet må antas å skyldes blodskam eller voldtekt eller annen grov krenkelse av kvinnen, eller når kvinnen er sinnssyk eller har særlig mangelfulle sjelsevner.

4. Når alvorlig og langvarig sykdom hos ektefelle eller barn, eller alkoholisme, kriminalitet, bolignød eller andre særlige mislige forhold gjør tilkomsten av et barn til en ulykke. Ved vurderingen skal det tas hensyn til om kvinnen er legemlig eller sjelelig svak.”

Etter stor motstand og lang debatt ble ny abortlov vedtatt av Stortinget i 1960. Loven trådte i kraft i 1964.

Kvinners søknad om svangerskapsavbrudd ble behandlet i en legenemnd. Kvinnens egen lege måtte framsette søknaden på vegne av henne. I 1965 ble 73 % søknadene i Hedmark innvilget ved første gangs behandling. Dette var som landsgjennomsnittet. I 1970 var tallet 84%, som også samsvarte med gjennomsnittet for hele landet. Avslag i primærnemnd kunne ankes. Det var fortsatt kvinnes egne lege som måtte framsette anken. Anke-adgangen skulle bare komme på tale i unntakstilfelle, hvor det syntes å foreligge en urimelig avgjørelse i primærnemnd.

Det utviklet seg en betydelig forskjell i praksis for innvilgelse av søknad om svangerskapsavbrudd mellom de forskjellige nemndene.

Forskjellen i behandlingen som oppsto førte til at abortdebatten blusset opp tidlig på 70-tallet. Torbjørn Mork som senere ble helsedirektør og Gro Harlem Brundtland som ble statsminister var svært aktive i den offentlige debatt.

I 1975 vedtok Stortinget en ny abortlov. Loven trådte i kraft året etter. Loven tillot svangerskapsavbrudd på nokså vidt grunnlag, men fremdeles ble kvinnens søknad om abort behandlet i en nemnd. I 1978 ble en endringslov vedtatt, som førte til at norske kvinner fikk adgang til fri abort de første 12 uker av svangerskapet, uten nemndbehandling eller tvungen rådgivning.