En historie om abort fra gamle dager.

Om illegal abort.
En kvinne født tidlig på trettitallet fortalte meg følgende historie;

Vi trodde at fosteret var noe som vokste i en og at det plutselig livnet til etter tre måneder. Det ble sagt bestandig. Etter hvert som vi ble mer og mer opplyste og har fått se filmer og slikt, forstår en at det er liv fra første stund. I årene etter aborten tenkte jeg ikke på det, men jeg har fått problemer på eldre dager. Spesielt etter at jeg mistet et av barna mine ble det verre.

Jeg fikk mitt første barn på begynnelsen av 50-tallet. Jeg var gift med en meget sjarmerende, men fullstendig upålitelig fyr. Jeg var dum og ung. Han var dum og litt eldre. Slik var det. Vi giftet oss i en fart. Jeg skulle ikke ha barn eller noen ting. Jeg hadde ikke rede på prevensjon. Det var tabubelagt i familien. Den første fikk jeg på klinikken i Furnes. Litt senere flyttet vi til Oslo-området. Vi bodde nokså avsides og langt fra nærmeste nabo. Vi fikk husrom hos en familie mot at jeg skulle passe en nyfødt unge som frua i huset hadde. Hun hadde tre unger til. Hun arbeidet inne i selve byen. Min egen var knapt året. Jeg var alene i et hus inne i skogen med to småunger og tre skoleunger og en sint schæfer-bikkje! I tillegg til å passe unger måtte jeg vaske tøy. Og med en mann som jeg ikke kunne stole på var det helt fryktelig alt sammen. Jeg var fryktelig redd for å bli gravid på nytt, men slik gikk det naturligvis. Jeg ble fullstendig fra meg. Jeg spurte kona i huset om råd. Hun hadde selv tatt en abort. Det hadde vært en grusom opplevelse. Hun visste om ei jordmor. Før jeg kom så langt var jeg hos Tove Mohr for å få hjelp. Jeg møtte ikke forståelse. Så fikk jeg adresse til ei jordmor, ei forhenværende jordmor, det var i Schweigårdsgate. Jeg fikk beskjed om å gå på apoteket for å kjøpe et kateter, en bestemt størrelse. Jeg var paralysert av redsel. Jeg var to måneder på vei allerede. Jeg trodde jo bare det var en klump som lå der inne og vokste! Det var en kombinasjon av at jeg visste at ekteskapet mitt ikke ville holde, jeg måtte ut av det, og at jeg var livredd for en ny fødsel, som gjorde at jeg tok bestemmelsen.

Det var en lørdags formiddag. Jeg husker ennå at jeg gikk opp svingtrappa i den gamle bygården. Jordmora satt på kjøkkenet og drakk kaffe og spiste brødskive med svart spekepølse på. Jeg husker det så godt. Hun kokte kateteret jeg hadde med i noen greier på ovnen. Det var voksduk på kjøkkenbordet. Etter at hun hadde børstet bort brødsmulene, sa hun at jeg bare skulle legge meg på bordet. Hun la ikke på så mye som et laken. Så satte hun inn kateteret: Det var ikke særlig godt. Hun tok 500 kroner. ”Dette må du ikke si til noen. Du vil bli veldig dårlig, men hvis du havner på sykehus må du ikke fortelle hvor du har vært”, var det hun sa før jeg gikk. Jeg stavret meg ut med kateteret mellom beina. Fra Ankertorget tok jeg bussen hjem. Jeg var småskral utover lørdagskvelden og lå våken hele natta. På søndagen skulle familien i huset i konfirmasjon, så jeg ble alene i huset med den lille ungen min og mannen min. Så begynte jeg å bli dårlig. Herregud så sjuk jeg ble. Og så redd jeg ble. Jeg fikk veer, som jeg hadde hele søndagen. Utpå natta skjedde det noe. Da måtte jeg på ei bøtte. Så sa det plopp. Jeg greide ikke å se på det. Det var et eller annet som kom. Det var fosteret som kom. Jeg visste ikke at det var noe som het etterbyrd når man aborterte. Mannen min dro ut og gravde det ned. Resten av natta var jeg veldig dårlig. På mandagen ble jeg så underlig, og jeg fikk feber. Frua i huset var innom meg før hun dro på jobb. Hun var bekymret. Hun hadde noe penicillin liggende som hun ga meg. Hun kjente jeg hadde feber. Jeg var så lett og rar i hodet. Da jeg reiste meg opp ville jeg besvime. Natt til tirsdag begynte jeg å blø. Jeg ble dødssjuk. Jeg blødde så jeg måtte ha guttaperka under meg. Blodet tømte jeg fra guttaperkaduken og ned i ei bøtte. Det var etterbyrden som satt fast. Frua i huset vekket mannen sin, og jagde ham og mannen min langt ned i bygda for å låne telefon og ringe etter bil slik at de kunne få meg av gårde på et sjukehus. De kom hjem med uforrettet sak. ”Vi banket på vinduet, men de i huset våknet ikke.” Kona var sint og sa; ”Hvis ikke du skaffer en bil er det ikke verdt at du viser deg i dette huset mer”. Hun var virkelig forarget, på mine vegne. Så for de av gårde igjen. Utpå morgensida kom det en drosjebil. Da var jeg mer død enn levende. Vi kjørte til Oslo, først til legevakta. Der møtte jeg en ganske røff og sur lege, og lurte på om jeg hadde gjort noe sjøl, eller vært hos noen. Jeg benektet det. Deretter ble jeg kjørt med sykebil over til Ullevål. Der kom det en lege og undersøkte meg. Han rykket ut det som var av etterbyrd, uten bedøvelse. Jeg lå på en fryktelig avdeling etterpå, jeg tror det var tredje avdeling. På en kjempesal der lå det mange som hadde gjennomgått aborter. De som var gift, fikk en bedre behandling enn de som hadde blitt gravide uten å være gift. Jeg fikk betennelse under oppholdet mitt der. De gjorde ikke noe annet med meg enn at jeg fikk penicillinsprøyter. Jeg ble liggende ei uke. Mannen min forsvant over alle blåner. Alt var helt fryktelig. Jeg kom meg til slutt på beina igjen.

Det var historien om min abort. Den jordmora jeg gikk til var kjent. Hun var kynisk. Hun skuffet nok inn penger. Hun var grafset dem til seg. Fem hundre kroner betalte jeg og det var veldig mye på den tida. Kolossalt mye. Dette var tidlig på 50-tallet.

Hun som jeg bodde hos var hele tiden på min side. Hun hadde vært ute for det samme. Hun hadde vært hos samme jordmor som jeg. Hun lot seg sterilisere etter at hun fikk nummer fire.

Tre år seinere ble jeg gravid igjen. Da oppsøkte jeg klinikken som var i Josefinegaten. Abortsøknaden min ble behandlet i en nemnd. Jeg fikk avslag. Det slo jeg meg til ro med. Da var jeg eldre. Men det ble også en fryktelig fødsel. Jeg fødte på Røde Kors Klinikk på Hamar. Det kom en engel inn i bildet som het fru Økesveen. Hun var veldig snill. Og det hjalp.