Historisk tilbakeblikk på helsestasjon for barn

Inger Louise Abrahamsen, som var journalist i  Hamar Stiftstidende, skrev lørdag 4. september 1948 om sitt besøk ved helsestasjonen i Hamar:

Hyppig ser en avertissementer i avisene om barnekontroller her og der. Rundt om i landet, i bygd og by, er det nå helsestasjoner i virksomhet til beste for mor og barn. Noen drives av Røde Kors, og noen av Sanitetsforeninger og noen er kommunale. Alle må godkjennes av helsedirektoratet og drives i samsvar med dets direktiver.

Vi får lyst til å se litt nærmere på hva Hamar har å by på, og da stasjonen averterte sin første kontrolldag i høstsemesteret sist onsdag, tok vi oss en tur opp på folkeskolen, hvor kontrollen foregår.

Det er tydelig å skjønne at kontrollstasjonen er populær. Regnet øser ned, men den ene barnevognen efter den andre triller inn i skolegården og blir parkert i gangen. I et stort rom til venstre er pultene stuvet sammen, og et langbord er plassert midt i rommet med klede og oljelerret på.

Ved bordet står en barnevekt, og Hamars to unge helsesøstre, søster Liv og søster Anna, er i full gang med å veie og føre på kort, mens mødre sitter i rad og rekke med barn som skal til kontroll. Det er slikt liv der inne, og det er hyggelig å se på, for både mødre og barn ser fornøyde ut. Det er barn fra noen ukers alder og opp til et par år, – her er en liten vilter kjerub med lyse krøller som åler seg ned fra mammas fang, – der en liten glatthåret baby som ligger rolig i sin hvite innpakning som en liten marsipanfigur og ser på de fremmede omgivelsene med alvorlig forundret blikk.

Alle er særpregede individer allerede, med hver sitt gemytt og temperament og sine særegne, slumrende anlegg.

Vi går videre, og inn til kontrolløren i rommet på den andre siden av gangen – stadslæge Søberg sitter ved bordet, ferdig til å ta imot, og bak ham bemerker vi globuser og annet skolerekvisita, ryddet sammen for å gi plass for skolestuens hygieniske oppgave.

Vi vil gjerne høre litt om helsestasjonen?
Javel, sier stadslægen beredvillig.

Helsestasjonen for mor og barn ble opprettet av Hamar Røde Kors i 1937, og i 1939 fikk man statsbidrag til anskaffelse av forskjellige rekvisita. Fra starten til 1941 fikk Røde Kors dessuten et årlig bidrag av Vinmonopolpengene til driften. Til 1941 hadde kontrollstasjonen sine lokaler på Røde Kors Klinikk, som stillet kontor og venterom m.v. til disposisjon. Kontrollstasjonen ble fra starten ledet av stadslægen, med assistanse av byens helsesøster.

Hvordan gikk det i 1941?
Under okkupasjonen var stasjonen ute av drift en tid, fra høsten 1942 ble stasjonen drevet for Hamar kommunes regning under Helserådets tilsyn og med stadslægen som leder. Samtidig ble stasjonen flyttet fra Røde Kors hit til folkeskolen, hvor den siden har holdt til.

Hva er årsaken til at stasjonen ble kommunal?
Det var for å hindre at N.S skulle blande seg inn i ledelsen og driften. Og siden har det ikke vært noen grunn til at stasjonen skulle gå tilbake til Røde Kors, da disse kontrollstasjoner – så er i alle fall mitt syn – som annen offentlig hygiene bør ledes og drives av de offentlige helsemyndigheter.

Kontrolleres både mor og barn her?
Som helsestasjon for mor og barn omfatter stasjonen også kontroll av svangre kvinner, men de fleste foretrekker å nytte sin egen private læge. Men det er stor søkning her for kontroll av spebarn og småbarn, og den finner sted helt til skolealderen begynner. Den videre kontroll overtas av skolen ved skolelægene. Målet er at barna skal være under hygienisk kontroll fra fødsel til de går ut til et yrke.

Er det noen enhet i ledelsen av arbeidet for barnas og ungdommenes hygiene?
I de større byene er skolelægearbeidet lagt under skolelegesjef, og her i byen ville vel det naturlige være at ledelsen ble lagt til stadslægen.

Selve kontrollen hva består den i?
Vi kontrollerer barnets lengde, vekt, hold, almentilstand, øyne og utseende i det hele tatt og fører det på kort. Hvis vi finner noe tegn på sykdom, henviser vi moren til læge til videre behandling av barnet. Vi behandler ikke sykdommer, vi er bare en rådgivende institusjon. Vi gir råd og vink om ernæringen, konstaterer om barn får for hyppige eller for sjeldne måltider og om kosten er riktig sammensatt. Mødrene får utlevert brosjyrer som gir praktisk veiledning i spebarnstell.

Har De inntrykk av at mødrene steller barna fornuftig?
Mødrene steller barna meget godt, og det er mitt inntrykk at kontrollstasjonen har en meget god innflydelse på barnas helse. Jeg tror at også de fleste mødre er glad ved å kunne gå hit å få de nødvendige råd, så barna helsemessig kan få så gode forhold som mulig.

Er det meget sykelighet blant spebarna?
Nei, jeg kan ikke si det. Før var det meget fordøyelsessykdommer på grunn av feilaktig ernæring, men det er nå sjeldnere. Mødrene er mer oppmerksomme på dette spørsmålet, de har mere kunnskap, og det må skyldes helsestasjonen.

Er det alminnelig at mødrene heller gir barna kunstig ernæring enn at de gir dem bryst?
Nei, den tiden er for lengst forbi. Og helsestasjonene ansporer mødrene til å gi barnet bryst. Det er det naturlige og derfor også den beste spebarnsernæring.

Kontrollen er ukentlig?
Ja, helsestasjonen er åpen 2 timer hver onsdag, og her pleier være ganske fullt. Vi tar om lag 20 til kontroll hver gang. Før var det kontroll hver 14. dag, men siden byutvidelsen har det vært kontroll hver uke.

Hvor ofte lar mødrene barna kontrollere?
Hver annen eller tredje uke i barnets første måneder, og senere sjeldnere, det avhenger av barnets almentilstand.

Hvordan er De fornøyd med lokalene her?
Rommene er brukbare, bevares, sier dr. Søberg og ser seg om. Men vi ser jo frem mot den dagen da vi kan få egne lokaler. Jeg tenker meg dem kombinert for eksempel med Helserådets kontorer og med barnehage, – men det er ikke godt å si noe nærmere om den saken på det nåværende tidspunkt.

Vi går ut gjennom mottagelsesrommet igjen, og her er det enda livligere enn før. Lille 2 toårige Ole Petter løper omkring i hvit trøye over en solstekt liten kropp og andre som også er på ”bevegelsesstadiet”, danser omkring.

Det er ikke så godt å holde dem stille inne i et rom, sier en mor unnskyldende. Vi noterer oss at de små ser så inderlig snille ut, og oppfører seg meget pent, og vi velsigner i vårt stille sinn den moderne barneoppdragelsen, som har avskaffet ”byssevisene” og den enerverende rullingen barnevognhjul, når den bortskjemte babyen ble underholdt med kjøring frem og tilbake, mens den bæljet sine mislyder gjennom marg og ben på alle som ikke akkurat var mor til gullungen.

Vi har soverom i andre etasje, og det er så kjekt for da lar vi bare barnet ligge og går fra det, og det har det godt av, sier en mor som sitter med et usedvanlig englesnilt barn på fanget.
Og vi forlater Jan Gunnar og lille Randi og Anne Marie og hva de nå heter alle disse søte små avleggerne med overbevisende inntrykk av at verden i alle fall i enkelte retninger går fremover.

Helsearbeidet for barn og mødre går ut på å trygge moren og barnets helse således at det enkelte individ får den beste mulige utvikling, leser vi stadslægens redegjørelse for Hamar. Og det er godt så. For barnet er fremtiden.

Hamar helsestasjon for mor og barn hadde i fjor 36 kontrolldager og 501 besøk, – 431 spebarn og 70 småbarn.