Hvordan oppleves panikkangst?

Et panikkanfall kan forekomme isolert eller som del av andre angstlidelser. Det inntreffer ofte etter å ha stått i følelsesmessige belastninger og sterkt press over lengre tid. Et panikkanfall karakteriseres av en intens følelse av frykt for at det vil skje noe forferdelig og med et sterkt kroppslig ubehag og varer vanligvis i 10-20 min.

De kroppslige reaksjonene man kan få under et panikkanfall er:

*Hjertebank
*Svetting
*Hete- og kuldetokter
*Skjelving eller risting
*Åndenød eller en følelse av å bli kvalt
*Brystsmerter
*Kvalme eller ubehag i magen
*Svimmelhet
*Følelse av uvirkelighet eller å være utenfor seg selv
*Nummenhet eller prikking

Ved en angstreaksjon setter kroppen i gang mange prosesser for å gjøre deg klar til kamp eller flukt. Selv etter at kroppen har forstått at det ikke var noen reell fare vil en kjenne seg nervøs en tid, fordi de kjemiske stoffene fremdeles strømmer rundt i kroppen. Denne spenningstilstanden er naturlig og ufarlig, den har faktisk en hensikt; beskytte oss i tilfelle en fare kommer tilbake, slik den ofte gjorde i våre forfedres tid.

Panikkanfallene som kjennetegner panikkangst, kan inntreffe i en på forhånd fryktet situasjon eller det kan komme plutselig og uventet, uten forvarsel. Da det ikke er noe synlig fare som utløser denne alarmreaksjonen blir det mer uforståelig og skremmende og vi har en tendens til å prøve å finne årsak i en selv; jeg er i ferd med å miste kontrollen, bli gal, dø, få hjerteinfarkt, hjerneslag eller besvime.

Frykten for et nytt panikkanfall kan etter hvert bli et hovedproblem da det oppleves meget ubehagelig, smertefullt og opprivende, selv om det ikke er skadelig i seg selv.

Mange med panikklidelse utvikler også agorafobi, sterk frykt for å forlate hjemmet.

En viktig del av behandlingen er å få kunnskap om hva som skjer i kroppen, normalisere og akseptere det som skjer i kroppen og å flytte oppmerksomheten bort fra kroppen og ut i omgivelsene. Å avdekke hvilke katastrofetanker som forsterker angsten er også sentralt og det å lære andre måter å forholde seg til disse tankene på.

Støtte i forhold til å bearbeide og dempe utløsende belastninger og stress er også viktig del av behandlingen. Medikamentell behandling vil bli tilbudt der dette vurderes hensiktsmessig.