Å finne mening i det meningsløse

Tom og jeg går tur i Furuberget, ca. 1980

Jeg slet veldig med å forstå at Tom var borte for alltid. I tankene godtok jeg det på et vis. Men det var som om noen satt inni hodet mitt og ville ha meg til å tro at jeg var blitt lurt.

Det var en stadig kamp: Jeg ville jo egentlig akseptere det, for da kunne jeg iallfall gå videre derfra. Tvilen rev og slet i meg. Jeg gikk  fortapt omkring og følte meg fremmedgjort og fortvilet. Sorgen bølget att og fram i meg.  Slik jeg ser det nå, hadde jeg det altfor travelt med å komme videre. Det var utrolig smertefullt å stå i, men nødvendig.

Etterhvert økte behovet for å gjøre noe konstruktivt. Men hva i all verden skulle det være?

Jeg fikk vite at Tom hadde opprettet en konto på det som het MySpace, en slags forløper til Facebook. Aksel hjalp meg med å komme inn der. Det var rørende å se hvordan Tom hadde presentert seg der, i sin søken etter meningsfeller rundt om i verden. Lista over favorittbøker, filmer og musikk var lang. Det var slik jeg kjente ham.

Jeg leste alle hilsnene som hadde kommet inn, og tårene rant. Det var mange sjokkerte venner og mange sterke meldinger. Jeg skrev også inn en hilsen der, og det kjentes fint.

Så ble jeg gitt en ide om at jeg skulle skrive til Tom. Jeg satte meg ned og skrev i rasende fart, side opp og side ned. Jeg husker ikke lenger hva det sto, men jeg prøvde å sette ned på papiret alle tankene mine, rettet til ham. Så satte jeg meg ned foran ovnen, puttet alt papiret inn og tente på. Der satt jeg og så det brenne. Røyken steg opp i pipa og ut.

Jeg hadde lært at energi ikke kan bli borte, bare forvandles til en annen form. Dette hengte jeg meg opp i nå. I og med at Tom ble kremert, så jeg for meg at molekylene fra kroppen hans hadde steget til værs og opp i atmosfæren. Der ble de en del av luftlaget som omgir jorda vår. Brevbrenninga ble en symbolsk handling, der partikler fra papiret «møtte» energien fra Tom høyt, høyt oppe. På den måten mottok han brevets innhold og forente seg med det. Så da kunne jeg forestille meg at brevet mitt hadde kommet fram dit det skulle.

Det fulgte litt ro etter en slik handling.

Jeg snakket også høyt til Tom. Jeg fortalte ham om ting som skjedde, og at vi savnet ham sånn.

Av en eller annen grunn fikk jeg det for meg at Tom var blitt sjømann. Jeg så ham for meg, stående smilende på dekk mot vinden. Det lange håret flagret bakover. Jeg skrev et dikt om ham. Ikke akkurat så stor poesi, men….Det er sånn:

Et skip seiler stolt over havet,

ved roret en sjømann står.

Han styrer sitt skip gjennom kavet,

mens bølgene hamrer og slår.

Det er Tom som står ved roret,

han speider i natten blå.

Alle andre har gått fra borde,

han er alene nå.

Høy og sterk og med ryggen rett

han seiler sin egen rute

til stedet der tid blir evighet

og favner den stolte skute.

Tom 1980

Så ble jeg redd for at de rundt meg skulle glemme ham. Viss jeg snakket med noen uten at Tom ble nevnt, fikk jeg nærmest panikk. Hadde de glemt ham allerede? Jeg så det som min oppgave å minne folk om ham, fortelle om drømmer jeg hadde hatt og i det hele tatt holde minnet levende. Jeg tenkte jo bare på ham nesten hele tida.

Jeg forsto jo etterhvert at ingen kommer til å glemme Tom noensinne. Men det er et tankekors at vi er redde for å nevne de som er døde i redsel for å støte noen. Tenk om vi skulle forårsake både gråt og «oppripping» av noe som kanskje skal forties? Hør her: Er det flere som meg? Jeg vil  gladelig gråte en skvett framfor  å bli møtt med taushet. Hva er det som er så farlig, egentlig?

Ja, hvordan finne mening? Jeg er ikke religiøs. Jeg tror ikke at det er noe liv etter døden. Jeg tror ikke på reinkarnasjon. Jeg tror ikke ……Hva mer?

Men noe tror jeg: Da Tom døde, ble han borte for alltid. Det mener jeg fullt og fast. Han gikk inn i en evighet som han ikke vet om. Han har det verken godt eller vondt, for han fins ikke mer. Jeg kommer aldri til å se ham igjen, eller møte ham på noe plan. Jeg tenker på døden som en tilstand lik den før vi blir unnfanget. Det er bare ikke noe der. Vi mennesker klarer knapt å forestille oss et ingenting. Vi vil så gjerne at det skal være noe, men jeg tror ikke det.

LIVET VIL LEVE. Livet har en iboende vilje til å skape nytt liv. Døden er en naturlig og logisk avslutning. Brutalt, men sant.

Men alle minnene og DNA’et vårt lever jo videre. Det er det som er «evig liv», slik jeg ser det. Tom etterlot seg jo ingen arvinger. Men jeg og alle dere andre som kjente Tom og var glade i ham har haugevis med minner fra livet hans. Slik ble han udødeliggjort gjennom sin tidlige bortgang fra verden. Det er en gave som er verdt å ta vare på.

Jeg har beskrevet den sterke fornemmelsen av Tom sitt nærvær flere ganger. Det har vært fantastiske erfaringer for meg. Jeg har nærmest badet i disse spesielle opplevelsene av å ha ham tett inntil meg og rundt meg. Jeg har ikke prøvd å tolke dette. Jeg har nytt det og tatt det for det det er i all sin skjønnhet.

Alt må ikke forklares eller rasjonaliseres her i verden. Noe er altfor verdifullt i seg selv til det.

For meg er det mening i døden fordi vi alle skal dø. Liv og død er uatskillelige. Noen lever kort, andre lenge. Jeg tror sterkt på å være tilstede i sitt eget liv her og nå. Øyeblikket er jo det eneste vi har.

I møte med utfordringer og vanskeligheter kan det være hensiktsmessig å tenke på dem som mentale øvelser. Da kommer mestring inn i bildet. Hva er det vi skal øve på? Tja, å leve, kanskje? Livskunst? Viss målet er å bli klokere, trenger vi å møte motstand.

Jeg leste forleden at livet også kan regnes i opplevelser, ikke nødvendigvis bare antall år. I så måte hadde Tom et innholdsrikt og spennende liv. Han reiste og utforsket tilværelsen, leste mye, hadde mange venner og familie og slekt som var glade i ham. Jeg vet at han så på livet sitt som veldig bra og kult. Han trivdes kort og godt. Well done, Tom!

Drømmen

Tom ringer meg på mobilen. Vi prater vanlig og hyggelig. Så kommer jeg på at han er død. Jeg lurer på hvordan han da kan ringe til meg. Da jeg spør ham, blir han helt stille. Jeg ber ham en gang til om å si det, men han svarer ikke. Da jeg spør ham for tredje gang, svarer han: Mmm. Så legger han på. Drøm slutt.

Drømmer med dette temaet har jeg flere av framover. De har en spennende utvikling.

Musikk

Tom ble veldig lei seg da Jokke døde. Her er «Jeg er redd».