Å miste en bror

Når ei mor mister et barn, blir hun overveldet og ofte traumatisert av sorg og savn. Det er naturlig da at hele hennes tankeverden og følelser dreier seg om denne ene som ikke er her lenger. Alt annet blir uviktig og trivielt, og man har kanskje lyst til å rope. Hei, stopp verden! Barnet mitt lever ikke lenger!

Jeg husker at jeg så meg rundt og reagerte på at alt tilsynelatende var som før Tom døde. Butikkene åpnet, bybussen gikk sine faste runder, og Dagsrevyen brakte sine dårlige nyheter like ufortrødent. Hvordan var det mulig?

I min omtåkete hjerne hadde jeg nok heller ikke plass til så mange andre enn Tom og meg selv. Tankene mine slet med å fatte det som hadde skjedd, og hvordan i all verden skulle jeg overleve dette?

Da Tom døde, ble mange mennesker rammet av sjokk og sorg, i likhet med meg. Det var min familie, faren til Tom og hans familie, faren til Aksel og hans familie; slektninger, venner og bekjente – ja, alle som kjente Tom og var glad i ham. Alle disse menneskene sørget jo også. Jeg husker at farfaren til Tom sa til meg i bisettelsen at det var som å få et nakkeskudd. En temmelig sterk uttalelse.

Jeg fikk veldig mange hilsner, kort, brev, SMSer og telefoner, noe som varmet og trøstet. Men en person må jeg nevne spesielt, og det er min yngste sønn, Aksel.

Han ga meg en bukett med røde roser, og det han skrev på kortet glemmer jeg aldri. Så omtenksom var han, enda han hadde det så vondt.

Jeg vil fortelle om Aksel, Tom sin lillebror.

Han ble født 2 dager før min 30-årsdag, så han ble den beste bursdagsgaven ever!

Tom var stolt og snill storebror, bare sjekk bildet fra 1981.

Mens Tom hadde vært en rolig og tenksom gutt, utviklet Aksel seg til en liten spilloppmaker. Han var vilter og en smule uvøren av oppførsel, lignet Emil i Lønneberget med sine «hyss», alltid med et stort smil i ansiktet. Men så var han også en veldig snill og følsom liten gutt. Det hendte til og med at barne-TV ble for sterk kost for ham, og da kunne tårene trille.

Jeg husker en gang jeg gråt pga en vond drøm jeg hadde hatt. Aksel var vel ca. 15 måneder, og hadde akkurat lært seg å gå. Da kom ham stabbende mot meg, opp på fanget, og så strøk han meg trøstende på kinnet. Et rørende minne.

Aksel og min mor, «bestemor Brumunddal».

Tom var Aksel sin store helt. Da Aksel begynte på skolen som 7-åring, var Tom 14 år, og han begynte å bli opptatt av utseendet sitt for alvor. Etterhvert ble det ringer både her og der, og håret skulle være langt. Aksel fulgte i sin brors fotspor. Under gråt og tænders gnidsel (ja, det var vondt, men….) ble det øreringer på ham også. Så var det å la håret gro. Slik gikk det til at Aksel ble den første og eneste (iallfall den gangen) gutten på Storhamar skole med ringer i ørene. Han var fornøyd! Og da Tom noen år senere klippet håret og fjernet alle ringer, gjorde Aksel det samme. Søtt.

Aksel på stranda i Skjeberg.

Jeg må innrømme at jeg gruet meg litt til Aksel skulle bli tenåring. Så vill allerede, hvordan skulle dette gå?

Men Aksel hadde en overraskelse i bakhånd: I 12-13årsalderen snudde han helt på flisa og ble både rolig og fornuftig av seg. En skulle tro at noe av det vi foreldre forgjeves hadde forsøkt å lære ham, endelig hadde gitt uttelling!

Jeg vil påstå at fra da tok Aksel kontroll over sitt eget liv. Vi kranglet aldri, og han var alltid til stor glede for meg.

Guttene mine fortsatte å være gode venner, men Tom flyttet hjemmefra, og de levde hver sine liv etterhvert.

Tom som 17-åring. Jeg tror Arnfinn Johnsen tok dette bildet.

Noe av det verste jeg har gjort i mitt liv var å ringe Aksel i Oslo og fortelle at storebroren hans var død. Det smertet meg usigelig å høre reaksjonen hans på telefonen, og å vite at jeg ikke kunne være der for ham. Heldigvis hadde han Yen. De kom til Hamar sent om kvelden, og det var godt at vi kunne være sammen.

Aksel var til stor hjelp og støtte for meg de følgende ukene, og har vært det siden. Jeg vet at han også slet med sorgen og savnet i mange år.

Jeg har fått lov av Aksel å fortelle om denne drømmen han hadde kort tid etter at Tom var død:

Drømmen

Jeg går ute. Plutselig finner jeg en mobil på bakken, og tar den opp. Den begynner å ringe. Jeg svarer, og så er det Tom som ringer. Han er frustrert og fortvilet. Det har skjedd noe med ham, og han får ikke kontakt med folk lenger. Han har gjort en avtale med noen og vil gi dem en beskjed, men får det ikke til. «Hvordan skal jeg kunne treffe vennene mine nå»? spør han fortvilet.

For en sterk drøm! Og så talende.

Aksel fortalte at han også følte et sinne mot Tom, fordi han hadde vært så likegyldig med helsa si og brukt stoffer som han ikke kjente virkningen av. Tenk på all den sorg og smerte han uforvarende forårsaket for så mange mennesker. Betegnende var det da også at Aksel drømte at han fant broren sin liggende i rennesteinen, hvorpå han ble rasende og banket ham skikkelig opp.

Jeg har aldri vært sint på Tom i ettertid, men forstår følelsen. Aksel og jeg snakket om det senere, og fant fram til en felles forståelse: Tom gjorde ikke dette med vilje, og hadde han ant hva som kunne skje, hadde han tatt seg i vare. Han hadde blitt fryktelig lei seg dersom han hadde visst hvor stor smerte han etterlot seg. Der og da tilga vi ham alt. Noe annet kunne vi ikke.

Aksel og Tom i 1999.

 Musikk

De to hadde ganske lik musikksmak. Da punken gjorde sitt inntog, var Sex Pistols hovedgutta. Og hvorfor ikke? Kul musikk,da. Klikk og lytt!

Johnny Rotten i kjent stil.