Ad lucem – mot lyset

Jeg vil avslutte bloggen min med på nytt å vise det vakre bildet av Tom som ung mann. Opprørsk, kritisk og med attitude overfor det etablerte samfunnet. Snill, god og fordomsfri. Dette er bildet jeg liker best av dem alle. Blikket er sterkt og fast. En elsket sønn.

Jeg startet denne bloggen ved en tilsynelatende brå innskytelse. Ideen bare datt ned i hodet mitt da jeg en dag satt nede ved Mjøsa og så utover det vakre landskapet. Og i samme øyeblikk visste jeg akkurat hvordan jeg skulle utforme bloggen.

Jeg ville ikke lage noen mimreblogg som skulle vare og vare. Jeg ville ikke at skriveriene mine skulle være preget av sensasjon og sentimentalitet. Jeg ville fortelle og beskrive en hendelse i livet mitt som ble gjennomgripende for meg. Jeg ville fortelle Tom sin historie. Jeg ville fortelle om drømmene som har fulgt meg som et speilbilde gjennom sorgen og fortalt meg nøyaktig hvor jeg har befunnet meg til enhver tid. Jeg ville vise alle som lefler og leker med narkotiske stoffer at det ikke er bare tunge misbrukere som tar overdose og dør. Uhell og feilvurderinger kan skje med alle. Jeg ville fortelle dere om sorgen min og hvordan jeg har funnet min egen måte å takle den på. Og til slutt ville jeg fortelle om hvordan det kan arte seg å være mor, både i glede og sorg.

Alt dette. Jeg kjente, mens jeg skrev, at ordene hadde bodd i meg lenge. De bare ventet på å bli sluppet fri.

Jeg nevnte tidligere i bloggen at jeg ikke er typen som forteller om alt til alle, at jeg er en privat person. Nå har jeg overrasket meg selv grundig. Og det rare er at det føles helt ok!

Jeg var utrolig spent på om dette skulle bli en blogg som ville treffe noen, som ville få noen til å ønske å se lenger enn bare overskrifta og innledningen. Og så har jeg fått en overveldende respons fra engasjerte og berørte lesere hele veien. Flere kommentarer og brev  har berørt meg dypt, og tårene har strømmet fritt. Jeg er så glad for at dere som kjente Tom har så mye pent å si om ham. Mitt morshjerte svulmer! Støtten og oppmuntringen har vært avgjørende for meg og min motivasjon for å skrive. Hjertelig takk til dere alle! Spesielt må jeg nevne Aksel og Odd. Uten deres kjærlighet og inspirasjon hadde jeg ikke hatt mulighet for å skrive så personlig som jeg har gjort.

Meg på Ramp 2016. I huset i bakgrunnen bodde Tom.

Nå i august tok Aksel og jeg turen til Trondheim for å være tilstede på Pstereofestivalen og høre på Dum Dum Boys. Det ble en slags «pilegrimsreise uten religiøst tilsnitt», som vi humoristisk kalte det. Vi traff ei gammel venninne av Tom. Vi mintes ham og snakket mye om ham. Og vi koste oss sammen, mor og sønn. Vi gikk til Svartlamon. Vi så opp på vinduene der Tom engang hadde bodd. Vi kikket inn i bakgården der faklene engang hadde vært tent til ære for en god venn og kamerat. Bokkafeen og Ivar Matlaus lå der som før. Vi satte oss ute på Ramp mens vi fortsatte å snakke. Så godt det var. Jeg sa til Aksel at jeg kunne huske Tom sitte ved et bord der i vårsola med en øl og røyk. «Ja, og ingen kunne røyke rullingsen så liten som Tom», sa Aksel. «Da han tok det siste trekket, var det bare gloa igjen». Vi måtte le. Minnene var der i rikt monn, men noe var forandret: Tom var ikke der lenger. Det var nye folk, en ny hverdag. Tom var blitt en erindring fra ei svunnen tid. Rart og vemodig, men ikke desto mindre en realitet.

Aksel på samme sted som jeg engang tok bilde av Tom.

Mye har skjedd inni meg mens jeg har skrevet bloggen. Jeg har følt meg full av fortellerglede. Jeg har elsket å fortelle om Tom og livet hans. Noe har vært vondt å huske og gjenoppleve. Jeg har forlatt pc’n hulkende mange ganger, men blitt trukket tilbake  Åpenheten og ærligheten har tatt på, og jeg har følt meg utslitt mang en gang. Jeg har balansert på en knivsegg når det gjelder å ikke virke utleverende. Ikke lett når jeg har ønsket å være ærlig. Det kan være fort gjort å gå for langt. Å vise respekt er viktig.

Nå i dag kjenner jeg at jeg har tatt et steg videre i livet mitt. Jeg har lagt noe bak meg. Takket være bloggen fikk jeg øst ut av meg noe som jeg knapt visste at var der. Det føles befriende og riktig. Det er ingen tvil om at man blir traumatisert av slike hendelser. Jeg kan kjenne på rester av en dyp skade inni meg. Slik er livet. Hvem sa at tilværelsen skulle være glatt og polert? Det jeg har opplevd i livet har formet meg og gjort meg til den jeg er. Jeg er ikke ung lenger, men tror at livet fortsatt har mye godt og positivt å by på. Jeg går mot lyset. Mye er opp til meg selv. Jeg gleder meg til fortsettelsen.

Drømmen

Jeg leter etter Tom og ser ham ligge på gresset og sove. Mens jeg betrakter ham, våkner han. Han er så trøtt at han ikke klarer å holde øynene oppe. Før jeg rekker å si noe, har han satt seg opp på en lys hest og begynner å ri vekk. Jeg roper på ham, men han hører ikke. Akkurat da han skal bli borte bak en sving, snur han seg og ser seg tilbake, men rir videre. Deretter ser jeg ham bakfra i andre retningen, fortsatt på hesteryggen. Han har ganske langt, mørkt hår nå. Jeg sier til Odd: «Så rart at håret til Tom er blitt så mørkt. Da han var liten, var det nesten helt hvitt».

Symboler, symboler. Jeg leser om drømmetydning på nettet: Hesten står først og fremst for styrke og kraftfullhet og tilbyr mennesket energi. I tillegg nevnes makt, helse, pasjon og velstand. Særlig en lys hest er positivt og forbindes med kjærlighet. Stort bedre kan det ikke bli! Jeg liker å tenke at Tom gir meg denne drømmen i gave. Han gir meg styrke og kraft til å leve videre. Å kalle ham tilbake er ingen mulighet lenger. Ropene mine affiserer ham ikke. Ja takk, Tom, jeg tar imot gaven din. Jeg er sterk, selv når jeg er svak. Hører du?

Musikk

Lytt til vakre «Hello» med Adele.