Avskjedens time nærmer seg

Jeg vil nå gå tibake til dagene som fulgte etter at Tom kom tilbake til Hamar.

Jeg klarte ikke å se Tom flere ganger. Jeg tok farvel med ham i Trondheim. Han var borte, og nå skulle han få sin grav på Hamar, i sin barndoms by.

Det første som måtte gjøres, var å planlegge det praktiske rundt bisettelsen. Tom sin far og jeg hadde samtaler med begravelsesesbyrået og Humanetisk Forbund. Bisettelsen skulle foregå først 14 dager etter, på grunn av kapasitetsmangel av et eller annet slag. Tom var ateist, så det var aldri snakk om noen religiøs sermoni. Det var jeg glad for. Vi bestemte også at han skulle kremeres. For meg var det aldri spørsmål om noe annet. Ashes to ashes, dust to dust.

Jeg syntes det var lenge å vente. Selv om jeg grudde meg intenst, ville jeg ha det overstått. Jeg tenkte slik at først når alle de konkrete handlingene og de praktiske tingene var over, da – ja DA – kunne jeg endelig begynne å sørge.

Nydelige roser fra ei venninne.

Det aller verste var å se dødsannonsen i Hamar Arbeiderblad. Jeg visste når den kom og nøyaktig hva som sto der. Likevel…jeg bladde langsomt, side for side, helt til….å, der sto det. Brutal virkelighet. Min sønns navn i den fryktelige annonsen. Å, som jeg hatet den. Tårer på tårer på tårer, de tok aldri slutt.

Jeg gikk som i ei ørske ved sida av meg selv mens den andre Unni’en ordnet opp. Jeg bestemte meg tidlig for at jeg ville si noe i krematoriet. Jeg ville ikke gå inn på noe følelsesladet, for da visste jeg at jeg ville bryte sammen.

Jeg fikk skrevet ned noe som jeg følte var innenfor rammen av det jeg ville formidle. Så var det å øve seg på å klare å si det høyt. Her brukte jeg speilet og nær familie som tilhørere. Første gangen jeg skulle si noe, kom tårene med en gang. Etterhvert som jeg leste det høyt gang på gang, kom jeg lenger og lenger, og til slutt klarte jeg det uten å briste i gråt. Jeg brukte timesvis på dette.

Gutta i Tom sitt yndlingsband fra Svartlamon (de med det unevnelige navnet) ville gjerne spille i krematoriet. Tekstene måtte godtas på forhånd, så de kom på epost. Godtatt! Jeg gråt mye over den gesten de ville vise Tom. Så gode kamerater de var.

Jeg må også nevne at på den CD’en de ga ut i ettertid, mintes de Tom så fint. Jeg oppdaget det på en utrolig måte: Min bonussønn Håkon hadde vært i Oslo en tur. Da han kom hjem, viste han meg en CD han hadde med seg. Og den hadde han kjøpt nettopp fordi han visste at Tom likte bandet så godt. Jeg kikket på den, bladde litt, og hva så jeg? Jo, der sto det: «Dedisert til Tom Kristiansen». Jeg gråt bøttevis den dagen. Det var like mye av glede og takknemlighet som av sorg.

Utrolig så lite jeg husker fra de dagene. Noe har jeg nevnt før: Vask og stell av klær, blomster, deltakende telefoner……alt går liksom i ett. Jeg ville egentlig ikke være med på noe av det. Alle ville hjelpe meg og støtte meg. Vel var jeg takknemlig, men likevel…var det ingen som kunne hjelpe meg med det eneste jeg brydde meg om, nemlig Å FÅ SØNNEN MIN TILBAKE TIL MEG? Jeg gråt og skrek navnet hans. Jeg fikk ikke noe svar, men det gjorde godt å utagere.

Min yngste sønn Aksel fortalte at han også ikke helt klarte å fatte at dette vonde hadde skjedd på ordentlig.

Yen og Aksel.

Dagene gikk ubønnhørlig videre, og vi måtte følge med. En del av meg ønsket at jeg også var død. Selv om jeg ikke tror at det er noe som helst etter døden, bortsett fra evighet, så ønsket jeg sterkt å være der Tom var. Jeg lengtet så inderlig etter å se ham, snakke med ham og bare være hos ham. Men egentlig ville jeg jo leve og være sammen med alle de jeg var glad i her på jorda.

Jeg gikk små turer. Jeg fikk laget et bilde av Tom. Ei god venninne forslo at jeg kunne ha ei bok liggende framme i bisettelsen, slik at folk kunne skrive hilsener der.

Aksel trengte noen nye klær. Jeg kjøpte meg også noe nytt. Jeg ville se fin ut og gjøre ære på Tom. Han var alltid så stolt av meg.

Tror jeg er klar nå.

Jeg utstyrte meg med Paracet og Sobril i lomma, sånn i tilfelle. Jeg var rolig. Så kom timen, minuttet, sekundet……..

Drømmen

Natta før bisettelsen drømte jeg så nydelig om Tom. En glassklar drøm: Han og jeg var sammen. Jeg holdt rundt ham og koste og klemte ham, og jeg følte meg kjempeglad. Jeg husker spesielt at jeg holdt hodet hans bakfra og så inn i det kjente bakhodet hans. Tom var så blid og god og nærværende, og jeg spurte ham: «Er du helt sikker på at du er død da, Tom? Du er så veldig nær meg nå». Det var så utrolig virkelig, som om jeg var våken og holdt ham på ordentlig. Da lo han og svarte:»Ja, jeg er nok det, for jeg merker det på….» Og så nevnte han et par ting som jeg ikke husker. Så var drømmen slutt.

Jeg gråt veldig da jeg våknet. Drømmen var både fin og trist. Det var så godt å holde ham og se det gode ansiktet stråle mot meg.

Det skal gå lang tid innen jeg aksepterer sannheten, at Tom virkelig er død. Drømmene følger prosessen på nært hold og sier meg nøyaktig hvor jeg befinner meg. Jeg ser, lytter og lærer.

Musikk

Lytt til «Good Riddance (Time of Your Life)» med Green Day. Noe av det fineste jeg vet……