Bisettelsen

Mange av dere som leser bloggen min var selv til stede i krematoriet denne dagen, 2. mars 2007. Dere hadde deres egen opplevelse av sermonien, musikken og det som ble sagt. Jeg har fått høre at jeg virket veldig rolig. Noen trodde at jeg hadde tatt noe beroligende. Men nei, det gjorde jeg ikke. Jeg hadde med meg noe i lomma i fall jeg skulle trenge det. Men jeg hadde et ønske om å oppleve dette med klart hode. Jeg ville kjenne på smerten og sorgen slik den var. Som jeg har skrevet om tidligere, hadde jeg hatt 2 uker å øve meg på. Øve, ja. For dette var en øvelse i å møte det livet kan by på, hva det betyr å være mor i videste forstand.

I tankene tok jeg på meg dvergenes brynje fra Ringenes Herre. Den var laget av mithril, et usedvanlig hardt sølvstoff, og ugjennomtrengelig. Akkurat denne dagen trengte jeg den, og den skuffet ikke. Tankekraft? Ja, selvsagt. I tillegg hadde jeg Tom sin stemme som med jevne mellomrom hvisket meg i øret: «Skjerp deg, mutter’n, skjerp deg, mutter’n, dette klarer du…»

Mange vil si at det er naturlig og helt greitt å bryte sammen i sin sønns bisettelse. Det er jeg helt enig i. Men jeg ville ikke det. For meg har det noe med verdighet å gjøre. Og stolthet kanskje. Jeg ønsket sterkt at for Tom sin skyld skulle det være ei ro over sermonien. Det skulle være ham verdig. Hyle og gråte kunne jeg gjøre senere…..

Dette er det jeg møtte da jeg sto i døra på krematoriet sammen med Aksel og Yen, Odd, Ane og Håkon. Jeg registrerte det uten å feste blikket på noe. Men inntrykket var at det var vakkert i all sin grusomhet. Vi satte oss på første benk. Øynene mine vandret rundt, ville ikke ta inn noe. Det jeg aller helst ikke ville feste blikket på, var kista. At Tom lå der? Nei, aldri i livet. Men jo, det var nettopp det.

Sermonien gikk sin gang. Jeg bestemte meg for å klare det. Jeg begynte med å feste blikket på blomstene ytterst til venstre, det vi satt. Så litt på dem, flyttet blikket litt mot høyre…….Bit for bit, blomster for blomster nærmet jeg meg….Så falt blikket på den hvite, enkle kista der Tom lå. Jeg SÅ på den og tenkte på ham der. Jeg hadde greidd det. Vondt, ja, men virkelig. Ikke farlig heller. Det var det det var, verken mer eller mindre.

Så kom turen til den vesle talen min. Da jeg sto der oppe med armen til Aksel rundt meg og så utover folkemengden, måtte jeg ta en pause. Det var så rart å se alle ansiktene som så opp på meg og ventet på at jeg skulle si noe. Jeg sa det jeg skulle, fikk takket alle. Så la jeg ei rød rose på kista og sto der litt. Jeg kjente på hvor godt jeg hadde beskyttet meg. «Skjerp deg, mutter’n»…….

Jeg satte stor pris på kameratene fra Svartlamon som spilte og sang etterpå. Jeg fikk høre at de hadde vært nervøse. De hadde jo aldri gjort noe slik før. Men det var så bra! Og så direkte i Tom sin ånd.

Etterpå sto jeg på trappa og tok folk i hånda. Jeg registrerte nesten ingen av de som kom bort til meg, alt ble tåkete. Men jeg husker noen: Lene og moren hennes, Hedda, Anne Marit, noen kamerater…Jeg var ikke helt til stede. Ei god venninne av Tom sto alene og gråt, og jeg trøstet henne så godt jeg kunne. Mine egne tårer stengte jeg for. Jeg måtte holde meg sterk.

Sammenkomsten etterpå gjorde meg godt. Mer sang og musikk. Jeg fikk snakket med venner og venninner av Tom som jeg bare hadde hørt navnet på og knapt nok det. I Trondheim hadde de hatt rockekonsert kvelden før for å reise penger til maxitaxi til Hamar.  Tenke seg til!

Det var godt å se familie og slekt der. Mange av dem ser jeg ikke så ofte, men her var vi samlet i sorgen.

Det holdt akkurat med kreftene. Da jeg kom hjem. la jeg meg i boblebadet og lot tårene strømme. Jeg fornemmet et sterkt nærvær av Tom i rommet. Han fylte lufta over meg som ei usynlig tåke. Jeg strakte armene opp for å fange ham, men han forble der han var.

Noe var over. Noe skulle komme.

Drømmen

Jeg får vite at Tom ligger skadet ved foten av en fjellvegg. Da jeg kommer fram til ham, ser han veldig syk ut. Jeg holder hodet hans og tenker at jeg kanskje skal klare å redde ham. Men så kommer jeg på at han faktisk døde. Da blir jeg usikker på hvordan dette kommer til å gå. Det er noe som ikke stemmer. Jeg bøyer meg over ham og hvisker til ham: «Kjære, kjære Tom».

Musikk

Lytt ti den nydelige «Time To Say Goodbye» med Andrea Bocelli og Sarah Brightman