Det nye annerledeslivet

Jeg lurer ofte på hvordan vi mennesker klarer oss gjennom store kriser og traumatiske opplevelser. Vi hører historier og ser på TV om krig og grusomheter. Vi ser skrikende barn og gråtende mødre. Da tenker jeg, på ekte hedmarksk: Blir det noengang folk av dem igjen? Hvor mye kan egentlig et menneske tåle?

Jeg vet at Homo Sapiens er et hardført folkeslag. Ikke for ingenting er vi den eneste menneskeslekten på jorda i dag. Alle de andre som engang levde på planeten er utdødd. Vi har en sterk overlevelsestrang, er utrolig fleksible og tilpasningsdyktige, og vi er intelligente og smarte som ingen før oss. Kan disse egenskapene virke inn når vi kommer i en situasjon som krever mer av oss enn vi syns vi kan takle? Uten tvil, tror jeg.

Mange som har opplevd tøffe tider sier at de fikk uanede krefter som hjalp dem gjennom det verste. Flere har sagt til meg at de ikke hadde klart det viss de hadde mistet et barn. Det trodde heller ikke jeg tidligere. Og her sitter jeg i dag og opplever livet som ganske ok. Saken er at vi tåler det fordi vi må. Hva skulle alternativet være? Og vil alternativet føre til noe bedre?

To brødre i 2001

Det man må innstille seg på, er at livet ikke blir det samme som før. Mange har sikkert hørt at det kinesiske tegnet for «krise» og «mulighet» er det samme. Det er noe jeg liker veldig godt å tenke på. Jeg blir rett og slett glad. Tenk at vonde opplevelser kan føre til noe nytt og til og med noe godt!

Jeg tok noen viktige bestemmelser etter å ha bodd på hybel i nesten ett år. Jeg ville først og fremst fortsette å bo for meg selv. Jeg merket nemlig at det virkelig var noe som passet for meg. Kroppen min slappet av. Jeg slapp å prate og forholde meg til noen hele tida. Jeg elsket roen og stillheten. Jeg kunne tenke så mye jeg ville. Jeg følte meg både rar og sær, men slik var det. Mennesket er visstnok et sosialt vesen, men ikke denne jenta.

Noen syns kanskje at det høres egoistisk ut. Bare opptatt av seg selv ja, hmmm…….Ja, det var slik jeg skulle overleve. Uten å ha det godt med seg selv, kan man heller ikke ha det godt sammen med andre. Sannheten var at jeg hadde tatt for lite hensyn til meg selv veldig, veldig lenge. Kanskje alltid? Jeg hadde vært rastløs og utilfreds, ganske irritabel og hissig også. Nå følte jeg at jeg endelig var i ferd med å finne min egen vei i livet. Bare synd at prisen ble så høy. Men slik var det.

Jeg må si at det tok flere år før jeg syntes at livet gikk noenlunde på skinner igjen. Jeg hadde mye hjelp og støtte rundt meg, og jeg følte meg aldri ensom eller overlatt til meg selv. Men skaden var skjedd. Nå er det bortimot 10 år siden Tom forlot oss. Jeg tenker mye på ham, hver eneste dag. Og da må jeg tilbake til dr. Phil igjen: Han sa til ei dame på showet sitt at målet må være slik at når du ser på et bilde av sønnen din, så skal du føle glede over at han levde, ikke sorg for at han er død.

Et meget ambisiøst mål, spør du meg. Jeg tror at følelsene mine alltid vil være blandet: Både glede og sorg. Jeg griper meg stadig i å lengte etter ham, å fortelle ham om ting som skjer og savnet jeg føler.

Ei venninne av Tom sendte meg et vers av et dikt hun hadde funnet, og som rørte meg sterkt. Senere fant jeg hele diktet på nettet. Det lyder slik:

Min døde vens mor lae en stille hånd på min arm

som en hilsen ifra ham.

Jeg så hendes blik blive dødsens stærkt,

og min levende trøst blev lam.

Og det at jeg stod der og bare var mig

fyldte mit hjerte med skam.

Og min døde vens mor søgte ind i mit blik

efter endu et blik fra ham.

Gjett om jeg gråt! Men det var helt ok.

Drømmen

Jeg kommer inn i en sal. Langs et langbord sitter mange folk og spiser. Plutselig bøyer en seg fram og ser på meg. Det er Tom. Blikkene våre møtes, og han smiler bredt til meg. Så lener han seg bakover igjen.

Slik ble drømmene mine etter hvert. Glimt av Tom. Han er der og vi har kontakt, men er ikke så fysisk nære som før. Som om han forteller meg at han har det bra. En genial drøm.

Musikk

Neil Young må være med! Lytt til denne gamle, gode….