Det er dagsrevytid fredag 16. februar 2007. Mannen min Odd og jeg har forberedt oss på en rolig kveld med gullrekka på TV og sofakos. Jeg husker at jeg hadde kjøpt meg en pose popkorn som skulle poppes i micro’n, og i kjøleskapet sto noen lettøl på lur. Alt vel!
Da ringer telefonen. I løpet av et minutt er livet mitt forandret for alltid. Det som er alle foreldres skrekkfantasi har skjedd. Jeg har mistet min eldste sønn. Tom er død, 33 år gammel. Sjokk, kaos, vantro. Kan det virkelig være sant? Jeg snakket jo med ham på telefonen nylig….. nei, nei, nei. Samtidig arbeider hjernen min på høygir for å gjenopprette orden og oversikt. Jeg er et handlingsmenneske. Jeg tar meg sammen. Med et slags stivnet ytre gjør jeg det jeg syns at jeg må. Roer meg, tar imot besøk, ringer, ordner, har kontroll……Jeg husker så å si ingenting fra det neste døgnet. Jeg gikk vel på autopilot.
Søndag dro vi til Trondheim for å se Tom og ordne opp i en del praktiske ting. Jeg var rolig. Turen var lang, og jeg befant meg på sida av meg selv. Rolig, ja…hva annet kunne jeg være? Jeg hadde utfordringer og oppgaver som krevde min tilstedeværelse. Jeg MÅTTE forbli samlet.
Om kvelden var vi sammen med Tom for siste gang. Demninger brast, opplevelsen var sterkt opprivende, ikke til å fatte. Men Tom var og ble borte.
Samme natt begynte jeg å drømme. Min yngste sønn Aksel og jeg overnattet på hotell i Trondheim. Merkelig nok sov vi ganske godt begge to. Det var bra, for vi trengte kreftene.
Drømmen
Drøm natt til 19.02.2007: Jeg går på stengrunn på fjellet og leter etter noe. Jeg er urolig, og jeg traver att og fram og ser etter noe eller noen som jeg ikke skjønner hva er. Drøm slutt.
Da jeg våknet, gikk det en brøkdel av et sekund før virkeligheten tordnet over meg som et snøras. Men jeg husket drømmen. Den er ikke vanskelig å forstå. Det var selvsagt Tom jeg lette etter, men jeg hadde ikke tatt innover meg at det var han som var borte. Ikke så rart, for slik var det jo i virkeligheten også.
Åi, dette var skikkelig tøft å skrive, og sikkert å lese også. Men jeg må begynne her, den dagen livet mitt tok en dramatisk ny vending. Noen vil sikkert kjenne seg igjen i følelsen av uvirkelighet som kommer over en i slike situasjoner. Skjer dette på ordentlig? Sorgprosessen starter her. Jeg syntes det var deilig å innbille meg at alt var bare noe tull, og at Tom snart ville ringe meg og si «Hei, mutter’n», slik han pleide. Man må få bli der ei stund. Alt det andre kan komme senere.
Dette er det siste bildet som ble tatt av Tom. Ei venninne som var sammen med ham den kvelden, sa at han så utrolig godt ut og var i kjempegodt humør.
Min vakre sønn.
Musikk
Jeg håper at du også vil lytte til denne videoen. Sangen ble spilt i Tom sin bisettelse og er utrolig vakker.
Du må bruke ditt eget navn hvis du skal delta i debatten.
Hold en saklig og respektfull tone og husk at mange kan lese det du skriver.
Brudd på disse reglene kan føre til at du blir utestengt fra forumet.