En rebell i huset

Tom ble tidlig opptatt av forskjellige former for sport og fysisk aktivitet. Det aller første var fotball, fra før 3-årsalder.

Helt fra starten var det Liverpool for ham, og som en god nr. 2, Ham-Kam. Far og sønn satt sammen foran tv’n og huiet og skrek om kapp når det var kamp. Og hver lørdag, helt fram til Tom døde, fulgte de med på tippinga sammen.

Tom fikk etterhvert hele 4 halvsøsken og ei stesøster, noe han syntes var moro. Han var god til å forholde seg til det som dukket opp etterhvert. Det å ha 2 familier – og etterhvert også 3 – syntes han var en fordel, for da ble det flere gaver til bursdager og jul. Jeg ser ham for meg med det lett kyniske, humoristiske smilet.

Terje og Tom i 1999.

I tillegg til fotball var han innom langrenn, slålom, ishockey, tae kwon doe, rulleskøyter og så til slutt skateboard. Han var veldig glad i å fiske, slå badminton, svømme og stupe. En aktiv gutt, med andre ord. Utenom friluftsliv var bøker og musikk den store interessen.

Tom var av de første gutta i Hamar som begynte å skate. Det aller første skateboardet mekket han av ei planke med hjulene fra de da avdankete rulleskøytene under. Han var vel 13 år da. Etterhvert ble det en altoppslukende aktivitet. Fotballen var lagt på hylla forlengst. Om sommeren var han nærmest hjemme bare for å spise. Dag og natt var det skating.

Det var på denne tida at Tom kom hjem en dag og lærte meg et vers han hadde hørt av en kamerat. Det lød slik:

«Achtung spass, kasten eine kras, we want vetta ja, living on a bla».

Helt meningsløst, spør du meg. Men jeg lærte meg det, og husker det slik den dag i dag. Da jeg skulle ha en navn på bloggen min, falt det plutsleig ned i hodet mitt: Selvfølgelig! Og så ble det Achtung!spass.

Tom var alltid en opprører. Han måtte gjøre alt på sin egen måte. Noen ganger kunne det være vanskelig å takle. Da han ble tenåring, ble alt så meget verre, for å vri litt på Willoch sitt berømte utsagn. Han bare MÅTTE ha frihet og følge sine egne regler. Han og jeg hadde våre fighter opp gjennom, såpass at huset nok ristet litt på grunnvollene av og til  Men alltid gikk det fort over.

Den gangen fantes ikke mobiltelefonen. Når Tom dro ut en lørdag ettermiddag, visste jeg egentlig ikke hvor han var eller hva han gjorde med hvem, heller ikke hvor lang tid det ville ta. Jeg lå en del våken og ventet. Viss jeg var heldig, hørte jeg ham komme utpå morrasida. Da var det å puste lettet ut. Slik var det mange som hadde det den gangen, vil jeg tro. Vi måtte bare stole på ungdommene våre.

Tom fortalte meg senere at det var mens han gikk på ungdomsskolen at har begynte å røyke hasj. «Alle» gjorde visst det. Jeg hadde aldri merket noe på ham. Som naive foreldre flest håpet jeg vel på at han ikke drev med slikt noe. Vi snakket ikke mye om det. Jeg må innrømme at jeg var mest redd for drikking på den tida. Etterhvert ble det jo en del festing. Han fikk ikke smake alkohol hjemme før han var 18, men jeg visste selvfølgelig hva som foregikk.

Vi som var unge på 60- og 70-tallet, er vel kjente for å ha et nokså tolerant syn på dette med hasj og marihuana. Det var en del av vår ungdomskultur, og mange fortsatte med det som en naturlig del av tilværelsen. I motsetning til alkohol er det stort sett en fredelig rus som i seg selv skaper få samfunnsproblemer. Den største faren er vel at det er inngangsporten til langt farligere saker. Og i dag, med alt som kan kjøpes på nettet fra høyst usikre levrandører, vil jeg absolutt fraråde å bruke det. Og så er det jo tross alt ulovlig,da.

Småtøff punker.

Tom visste godt at det var nulltoleranse for narkotika hjemme hos oss. Likevel knep jeg ham en gang, og da ble det et rabalder som han nok aldri glemte. Men han gjorde vel uansett som han ville. I voksen alder fortalte han meg at han hadde prøvd «det meste» av stoffer. Etter at han døde, fikk jeg vite at foruten noen ganger med metadon, brukte han også amfetamin.

Jeg vet ikke om jeg kunne gjort noe fra eller til, vært strengere, passet mer på ham og så videre. Kanskje, men jeg tviler. Slik som jeg kjente Tom, er jeg redd han uansett hadde dopet seg av og til. Han likte det vel.

Da Tom var i 20-årsalderen, ringte han og fortalte at han skulle hjelpe en venn å avruse seg fra heroin. De skulle derfor tilbringe ei helg utenfor folkeskikken et sted. Jeg syntes det var fint gjort av ham. Men allerede dagen etter kom han innom på Hamar. Vennen klarte ikke mer.

Tom lurte på om de kunne overnatte hos meg. Da sa jeg nei. Jeg orket ikke tanken på at en heroinist skulle ligge og sove på sofaen min. Tom ble skuffet og sint, og jeg ble beskyldt for å være skikkelig «kjip». «Da får jeg bare være kjip», sa jeg. «Dette er mitt hus, og her bestemmer jeg». Da ville heller ikke Tom sove hos meg. Han ville støtte kameraten sin, noe jeg forsto godt. Neste dag kom de begge to for å hente noen saker. Kameraten kom bort, tok meg i hånda og hilste. Det var en meget blek, pen ung mann. Jeg følte gjennom håndtrykket at det ikke var noen «hard feelings». Noen få år senere var han død. Tom hadde et bilde av ham hengende på tavla si resten av sin levetid.

Da en venn av Tom hadde prøvd heroin, var Tom skikkelig sint. Det var det dummeste han kunne tenke seg. Jeg husker at han raste og bannet over slik uforstand. Da følte jeg meg trygg på at han iallfall ikke drev med det.

Grunnen til at jeg skriver så mye om dette, er at jeg lurer når livet til Tom begynte å gå utforbakke, viss det i det hele tatt gjorde det. Han hadde gode karakterer fra grunnskolen, og begynte på elektrolinja på videregående. Etter 1 1/2 år der ville han ikke mer. Året etter gikk han på allmenlinja og fikk studiekompetanse. Han ville bli bibliotekar, men ombestemte seg. Han var rastløs og urolig. Typisk var at han var lite utholdende, gikk fra det ene til det andre.

Han flyttet til Oslo som sivilarbeider og ble boende der. Han hadde da fått lyst til å bli fotograf, noe han tok veldig alvorlig. Han kjøpte seg dyre kameraer og arbeidet seriøst i noen år. I Aftenposten ble han omtalt som «ung og lovende». Så  flyttet han til Bergen, hvor han bodde i 2 år. Hele tida tok han småjobber, levde fra hånd til munn som en slags bohem, og slik klarte han seg. Han ga opp fotograferinga. Det syntes jeg var synd.

RC var sjåfør til Bergen i 1996.

Vel tilbake fra Bergen flyttet han til Oslo på nytt. Han ble med på okkupasjonen i Hausmannsgate og bodde der en periode. Da han kom tilbake til Hamar, fortalte han at han var lei av Oslo. Mange venner var døde av stoffmisbruk, og miljøet der var ikke til å leve i.

Jeg var glad for at han bodde nærmere meg igjen. Han leide en fin leilighet og jobbet som fast vikar i Posten. Jeg ga ham den gamle bilen min. Han hadde en søt kjæreste, og det virket som at han trivdes. Jeg hadde håp om det skulle fortsette slik framover.

Så i 2005 snudde det. Kjærligheten tok slutt. Alt på Hamar ble kjedelig og håpløst. Nei, nå var det Trondheim som var stedet. Han hadde venner og slektninger der, og miljøet på Svartlamon lokket. Slik kom han til Trondheim den høsten. Han startet eget selskap, et slik som setter opp scener og telt til konserter og selskaper. Nok å gjøre om sommeren, lite om vinteren. Han var i Bergen og satte opp scena for Rolling Stones. Elendig musikk, fikk jeg høre, men Stonestrøye fikk jeg da. Tom likte seg ellers veldig godt i Trondheim og fikk gode venner der.

Den siste jula Tom levde, i 2006, kom han som tidligere fortalt hjem i noen dager. Da merket jeg at han var litt annerledes, virket trist og desillusjonert. Han hadde solgt juletrær i Oslo, slik han pleide før jul. Han hadde tjent noen få tusen kroner. Så klarte han å låse seg ute fra broren sin leilighet, der han bodde disse dagene. Låsesmeden tok nesten alt han hadde tjent. Jeg syntes synd på ham, men han ville ikke snakke om det. Tidligere ville han vært sint og bebreidet seg selv, men nå virket det nesten som at han hadde gitt opp. Jeg merket også en utålmodighet i ham som jeg stusset over.

Dette bildet fikk jeg nettopp nå fra Tom sin kamerat Rolf Christian. Her står Tom og selger juletrær i Oslo før jul 2006. Dette er altså ett av de aller siste bildene jeg har av Tom mens han levde. Jeg ble så glad!

Så ville han hjem til Trondheim. Jeg ble skuffet, hadde håpet at han skulle bli en dag til, men nei. Jeg skulle lage yndlingssuppa hans dagen etter, men ikke engang det hjalp. Da vi andre spiste suppa neste dag, kjente jeg at jeg var lei meg. Jeg har ikke laget den siden da, får meg ikke til det. Det var liksom Tom si suppe, det.

Av legen hans fikk jeg vite at Tom hentet 100 tbl  Tramadol, et opioid mot sterke smerter som han brukte for ryggen sin, rett over nyttår. Disse hadde han brukt opp da han døde 16. februar. Jeg lurer på om Tom hadde utviklet en svakhet for slike stoffer etterhvert. Det hjalp i hvert fall ikke at han også hadde begynt å bruke metadon. Kanskje rastløsheten og det dårlige humøret jeg fornemmet i jula hadde noe med det å gjøre? Jeg vet ikke sikkert.

Sikkert er det iallfall at Tom fikk store mengder morfin da han brente seg den gangen. Jeg måtte også gi ham Paralgin forte hver dag en periode i etterkant. Han hadde så vondt i hodet da at jeg ville ikke fått ham til fysioterapeuten uten. Om dette har hatt noen betydning senere, er vanskelig å si.

Det som plager meg, er at jeg skulle ønske jeg hadde vært i stand til å hjelpe ham. Han hadde sagt til ei betrodd venninne at hun aldri måtte fortelle mora hans at han brukte metadon. Stakkars Tom. Han skulle bare visst at jeg til slutt fikk vite det, og det på verst mulig vis.

Drømmen

Jeg ser inn i et totalt mørke. Plutselig blir en lyskaster slått på. Den lager en lyssirkel mot en vegg. Midt inne i sirkelen står Tom. Han lener seg opp imot veggen. Han ser ut som en punker. Han er kledd i svart og står stille, helt uten å røre seg. Så blir lyset slått av igjen. Totalt mørke. 

Da jeg våkner, blir jeg slått av ensomheten som preget ham i drømmen. Jeg føler stor sorg.

Tom var alltid fredelig av seg. Han meklet mellom venner og var en god samtalepartner. En gang ville han spille en sang for meg som het «Cough Syrup» med et band som heter Butthole Surfers (ja, for et navn!)  Der synger de: «I’d rather be a sailor than a fighter». Da så Tom på meg, smilte og sa «Det vil jeg også».

Musikk

Her er sangen: