Egentlig er jeg vel en smule inhabil når det gjelder å bedømme helsevesenet i Hamar.

Jeg har, med et par unntak, vært ansatt i Hamar Kommune mer eller mindre siden 1978, til jeg gikk av med uførepensjon i 2009. I 1978 var jeg nyutdannet psykiatrisk hjelpepleier. I 1994 fullførte jeg min sykepleierutdanning, og i 1997 hadde jeg tatt videreutdanning i rehabilitering. Jeg hadde nådd mitt mål: Jeg kunne kalle meg spesialsykepleier. Toppen på karrieren var nådd. Jeg var 46 år og fornøyd med det jeg hadde ytt og vunnet.

Litt rart, egentlig. Jeg hadde jo aldri tenkt å jobbe innen helsevesenet. Gjennom livet hadde jeg villet bli: Lærer, flyvertinne, arkeolog, journalist, psykolog, forfatter….Men så ble det slik, da. Og det har jeg aldri angret på. Jeg har lært utrolig mye om hvordan det er å være menneske, på godt og vondt, i helse og sykdom og aller helst i alderdommen. Jeg liker eldre og gamle mennesker. De fleste eier en livsvisdom som få er klar over. De er ydmyke og beskjedne på egne vegne.

Jeg hører altså med til dem som er stolt over det flotte helsevesenet vi har i Norge. Noen har grunn til å klage. Og til og med det har vi muligheter til! Men når man blir pasient, klient og bruker selv, hvordan er egentlig det? Blir man sett og ivaretatt?

Da Tom døde, var jeg i full jobb i en såkalt IA-bedrift i Hamar Kommune. IA står for inkluderende arbeidsliv, og betyr bl.a. at bedriften får bistand fra NAV til et systematisk arbeid med forebygging og oppfølging av sykefravær.

Sorg er ingen sykdom, som vi har hørt utallige ganger. Nei, helt enig. Men sorg kan gjøre oss ute av stand til å ivareta en jobb. Jeg vil påstå at det særlig gjelder når man arbeider med mennesker. Så hva kan man bli sykmeldt for? At man er ekstremt sliten, har søvnproblemer, er psykisk ustabil, har en depresjon eller en reaktiv psykose? Sykmeldt ble jeg iallfall. Jeg brydde meg vel ikke spesielt om diagnosen.

Jeg ble godt ivaretatt på arbeidsplassen. Skjemaer måtte fylles ut, men ok. God dokumentasjon er viktig. Gode, snille kollegaer hadde jeg, og forståelsesfulle ledere. Alle ville gjøre sitt for at jeg skulle komme i jobb igjen. Jeg ville jo det selv også, så fort jeg klarte det. Jeg var glad i jobben min.

Tom koser seg på stranda i Skjeberg.

Fastlegen min var til stor hjelp og støtte for meg. Hun var deltakende og snill og tok aktivt del i prosessen jeg var inne i. Jeg følte meg trygg. Hun forsto mine behov. Jeg husker hun sa til meg at selv om Tom døde ung, så hadde han levd et helt liv. Jeg funderte på hva hun egentlig mente med det. Etterhvert har jeg funnet en mening i det. Det er jo helt sant. Tom levde et HELT liv, og han levde et FULLT liv. Intensiteten i livet hans ga liv til de årene han levde, selv om den ikke akkurat ga år til livet.

Jeg fikk tilbud om samtaler hos sosionom, foruten alt det andre jeg fikk hjelp med. Jeg var heldig, tror jeg. Følte meg iallfall priviligert. Alle var så snille og hjelpsomme. Selv svevde jeg mellom drøm og virkelighet. Sorgen jeg følte over å ha mistet sønnen min kjentes ekstremt vond. Jeg kjempet hvert sekund, hvert minutt og hver time for å finne en måte å leve i og igjennom dette på.

Jeg har tidligere nevnt hvor godt det var å være pasient på Sanderud, iallfall på den avdelingen jeg var. Min takknemlighet er grenseløs.

NAV ble en sentral del av livet mitt. Jeg bestemte meg tidlig for at jeg skulle gjøre alt de ba meg om. Dersom jeg ikke lykkes, skulle ingen komme og si at jeg ikke hadde prøvd. Jeg prøver å tenke tilbake……Mange saksbehandlere. Mange møter. Jeg tenkte: Det spiller ingen rolle hvem personen er, de har alle opplysningene på data, bare ro deg ned…..Jeg fortalte min historie oppatt og oppatt. Alle var greie og helt ok. Bare en gang begynte jeg å gråte. Det var da ei frisk, effektiv dame fant det for godt å minne meg på det gamle, gode ordtaket du vet, om at LEDIGGANG ER ROTA TIL ALT ONDT. Vet du. Det var da jeg ble inspirert av et syn der jeg så meg selv, 60 år, litt krokete i knea, slepe meg ned til parken i Hamar, for deretter å slenge meg ned på graset med hasjpipa (har tatt med ei flaske vodka også, just in case) sammen med andre forlorne samfunnsborgere. Angrepet av svær lediggang du også ja? Huff, like godt å ta’n helt ut….Jaja, hun mente vel ikke noe vondt med det, men akkurat den bemerkningen kunne hun ha spart seg.

Jeg husker ikke lenger navnene på alle instansene som NAV samarbeidet med og som jeg var innom, men det var en del. De gjorde alt de kunne, og det samme gjorde jeg. En fin erfaring, vil jeg si. De aller fleste vil ha mulighet til å komme seg ut i jobb med en slik massiv oppfølging. Jeg klarte dessverre ikke det. Og det skyldtes to forhold, nemlig tilstanden på ryggen min og min psykiske helse.

Ryggen min har vært kaputt lenge, og er den dag i dag verre enn før. Skyldes alderen, ve. I hverdagen går det på et vis, men hva slags jobb jeg skulle kunne hatt, vet jeg ikke. Jeg har ingen dårlig samvittighet for det lenger. Jeg har gjort min innsats, slipp de unge til.

Jeg gikk hos psykolog i 2 år og fikk ei diagnose som NAV godtok. Jeg gikk hos manuellterapeut og fikk ei diagnose som NAV godtok. 2 hele år var jeg en del av systemet som skulle avgjøre min videre skjebne. Jeg klager ikke. Den køen har jeg ingen grunn til å stille meg i.

Det norske helsevesenet og aktørene i systemet trenger pasienter med «attitude, som tør å si ifra.  Samtidig må jeg si at jeg velger å stole på legen, sykepleieren, psykologen…Livet blir jammen tungt ellers.

Drømmen

Jeg er i Brumunddal, i mitt barndomshjem. Mor og far har vært bortreist ei stund, og Tom har passet huset. Jeg ser at han har gjort om på en del der, og det er mye nytt. Bl. a. har han laget noen huller i plenen. Jeg begynner å fylle jord i det ene, for jeg tenker at far ikke vil like det. Tom har også plantet en god del nye blomster der, og det ser fint ut.

Jeg spør Tom om han ikke vil komme tilbake til Hedemarken. Jeg sier også at jeg er så veldig glad i ham. Men han svarer at han vil fortsette å bo i Trondheim.

Vi sitter tett sammen og koser oss, og Tom er så blid og kjærlig. Han ser akkurat likedan ut som jeg husker ham.

For en fin drøm! Jeg drømte den litt utpå nyåret i år. Jeg tror at Tom sier til meg i drømmen at: «Nei, jeg kommer ikke tilbake, mamma. Ikke engang kjærligheten din kan forandre på det. Jeg er borte, og ingen av oss kan gjøre noe med det». Og er hullene i plenen og blomstene et symbol på graven hans? Jeg tenker at det er viktig at vi begge er rolige og at drømmen er preget av kjærlighet og aksept. Slik det er, slik må det være.

Musikk

Litt skateboardmusikk igjen. Sub Society med A Whole Lot Of Less. Til Tom og Aksel.