Ingen tid for bitterhet

Da jeg var i Trondheim i 2006, viste Tom meg domkirka. Her er han foreviget av meg.

Jeg er kjempeglad for at Tom tilbrakte den første delen av jula 2006 hjemme hos meg.

Da jeg fulgte Tom på toget på Hamar og vi klemte hverandre til farvel, visste vi ikke at det var den aller siste gangen. Så bar det hjem til Trondheim, som han sa.

Dette skulle bli Tom si siste jul.

Flere har spurt meg om jeg ikke føler sinne og bitterhet overfor ham som solgte metadon til Tom. Det ville kanskje vært naturlig?

Men nei, det gjør jeg ikke. Jeg ser slik på det at Tom var et voksent, ansvarlig menneske som gjorde sine egne valg. Det var visst Tom som selv hadde bedt om å få kjøpe. Men han måtte vel ha det fra et sted at denne mannen solgte slike varer.

Tom hadde sagt at han trengte noe smertestillende for ryggen sin. Og det stemte nok. Han slet med ryggsmerter i flere år. Han gikk til kiropraktor en periode, men det hjalp ikke over tid, bare der og da. Han fikk resept på sterke smertestillende tabletter av legen sin, men det var vel ikke nok. Eller var det slik at han trengte stadig mer? Jeg vet ikke.

Hvor mye rusen betydde, vet jeg heller ikke. Tom var ikke ukjent med rus, men jeg hadde aldri inntrykk av at det betydde all verden for ham. Jeg ser ham mest for meg med en halvliter i vårsola. Men jeg visste heller ikke alt om ham lenger, og det ønsket jeg da heller ikke. Tom levde sitt eget liv.

Jeg lurer ofte på hvordan det har gått med «metadonmannen» i Trondheim. Alle på Svartlamon visste jo hvem han var. Jeg kunne lett ha oppsporet ham og anmeldt ham, men slo det fra meg. Jeg prøvde å få ham til å møte meg, men han hadde vel ikke mot til det. Så la jeg ham til side, hadde ikke plass til ham blant alt det andre som var viktigere da.

Fikk han seg en vekker som forårsaket en positiv forandring i livet hans? Jeg hørte at han var lei seg og hadde skyldfølelse. Ja, hvorfor ikke. Skyldfølelse kan føre til så mangt. Man kan bli selvmedlidende og faktisk innta offerrollen fordi man lider. Eller man kan ta grep og gjøre noe klokt med det. Jeg ønsker fortsatt at han skal ta kontakt med meg. Kanskje han leser bloggen min? Rart med det, han var jo den siste som så og snakket med Tom. Men det var vel ikke ment for mine ører…

Men LAR (Legemiddelassistert rehabilitering) har jeg vært skikkelig sur på. Jeg forstår ennå ikke praksisen med å sende metadon med brukerene.

Som sykepleier har jeg selv gitt metadon. Da var det pent å tømme flaska der og da mens jeg så på, og så skrive under på at man hadde fått det. Ingen slinger i valsen! Kan det virkelig gjøres på andre måter?

Men joda! Dersom man har brukere som man «stoler på», kan de visst få det med seg…..Og når alle vet at det lett kan bli solgt på «Plata» og andre steder? Hmmm…her må det være noe galt fatt. Snakk om å gjøre folk en bjørnetjeneste. Men, men, de får drive på. Begrepet LAR vil nok for alltid føles som ei irriterende kløe på ryggen min, på et sted der jeg ikke kommer til.

Tom slokker tørsten på Storåsfestivalen.

Jeg er i det hele tatt glad for at sinne og bitterhet ikke har fått taket på meg. Jeg tenker ofte at livet er et eneste stort drama, og vi er midt oppi det hver dag. Noen har spurt meg om jeg syns det var urettferdig at det nettopp var MIN sønn dette tragiske skjedde med. Til det må jeg svare et oppriktig nei. Rettferdighet fins vel ikke, eller hva? Tilværelsen går sin gang i en evig runddans. Vi får henge på som best vi kan. Som en venn sa til meg: The show must go on.

Noen av vennene i Trondheim har jeg fortsatt kontakt med. I august i år har Aksel og jeg billetter til musikkfestivalen «Pstereo», og da vil vi nok treffe flere av dem.

Jeg føler meg alltid så nær Tom når jeg er sammen med venner av ham.

Nora, Kristiane og Tonje på Ramp i 2009. Tonje er født på akkurat samme dag som Tom.

Drømmen

Jeg vil dele en drøm som jeg hadde om Tom ganske tidlig. Den er utrolig vakker:

Tom og jeg er alene. Han snur seg mot meg og tar den høyre hånda mi i si venstre. Så fører han håndflata mi opp til det venstre kinnet sitt og holder den der mens han ser meg rett inn i øynene med et utrolig kjærlighetsfylt blikk. Så er han borte.

Jeg kan den dag i dag fortsatt fornemme huden hans i håndflata.

Det interessante og rørende er at ei venninne av Tom noen år senere fortalte meg at hun hadde hatt en lignende drøm om Tom . Den var sånn:

Jeg drømte at jeg satt i en hage , på en benk, ved et bord sammen med flere andre. Da kom Tom gående med hendene i lomma. Han satte seg ned ved sida av sida av meg, tok hodet mitt og la det mot brystet sitt og holdt det der. Det var som om han ville trøste meg. Den varme følelsen sitter ennå i meg.

Å, noe så inderlig rørende.

Musikk

«Seven Years Pale» med Cowboy Junkies spiller jeg ofte til minne om Tom. Lytt til den. Nydelig…