Liten gutt, tøffe tider

Tom og Ole Andreas den første skoledagen på Prestrud skole i 1981.

Det som hadde skjedd, var følgende: Noen eldre gutter hadde funnet plastkanner med væske inne på industriområdet nedenfor kornsiloen på Hamar vest. De slo alt sammen over på ei kanne og gjømte den unna. Et par dager senere skulle de prøve å tenne på innholdet. Da ble Tom med dem.

Det endte så ille som det kunne: Alt eksploderte, og Tom sto slik til at det meste sprutet over ham. Han tok kort sagt fyr. To av guttene stakk umiddelbart, men den tredje ble heldigvis igjen og hjalp til med å slokke flammene. All ære til ham! Ellers kunne det gått enda verre. Uff, jeg orker nesten ikke å tenke på det.

Etter at Tom hadde vært utsatt for den grusomme ulykka, fulgte ei tøff tid for ham og oss som var rundt ham.

Han lå på isolat ei uke på Hamar sykehus. Den første natta sov jeg i et rom ved sida av. Jeg hadde sagt til sykepleieren at hun måtte vekke meg viss Tom våknet.

Utpå natta kom hun inn og fortalte at Tom hadde spurt etter meg. Han hadde våknet, og hun hadde prøvd å ta rundt ham og trøste ham. Men Tom lot seg ikke lure. Etter ett sekund stivnet han til, skjøv henne vekk og sa: «Jeg vil ha mamma».

Jeg husker ikke mye fra den første uka, bare at jeg satt hos Tom så mye jeg fikk til. Jeg ammet Aksel også, så alt måtte legges godt til rette. Heldigvis fikk jeg god hjelp og støtte fra familie og venner, så det gikk seg til.

Tom lå stort sett og sov og døste inne på isolatet, som holdt 28 grader. Han fikk morfin mot smertene. Han klaget ikke en eneste gang. Alt vi kunne gjøre var å være hos ham.

På Hamar kunne de bare yte ren førstehjelp, så etter ei uke ble Tom sendt til Røde Kors i Oslo, der de hadde ekspertise. Dr. Ugland var en av de beste kirurgene i Norge når det gjaldt brannskader. I dag holder Alerisklinikken til i bygningene der.

Så begynte en lang periode med operasjoner, smerter, frustrasjon og depresjon for Tom. Han hadde både 1., 2. og 3.gradsforbrenninger på armer og hender, bryst, hals og nakke. Ansiktet slapp heller ikke unna. Der var det skader rundt haka og i panna. Øynene var heldigvis uskadde.

De dypeste forbrenningene måtte dekkes av ny hud, og den hentet de fra lårene, leggene og magen hans. Slik ble hele kroppen hans påvirket av skadene, og alt dette skulle gro.

Godt med sjokolademelk!

Sårskift 2 ganger daglig, hudoverføringer, smerter, grønnsåpebad, infeksjoner med høy feber, medisinering og påkjenningen generelt – det ble for mye for Tom. Han tok nesten ikke til seg næring og ble veldig tynn. Frustrasjonen gikk utover pleierene som skulle hjelpe ham. Han tålte ikke synet av dem. Da ei av dem bøyde seg over ham for å muntre ham opp, spyttet han henne midt i fjeset fordi det luktet røyk av henne. De hadde virkelig en jobb med ham. Uttrykket «vanskelig pasient» fikk ny og utvidet betydning, vil jeg tro. (Litt svart humor er godt å ha)!

Jeg måtte jo være hos Tom, så vi fikk til en ordning som fungerte bra etter hvert. Tom hadde tante og onkel i Oslo, og der fikk Aksel og jeg bo den første tida. Jeg er evig takknemlig for den hjelpa vi fikk av dem. Etter ei stund fikk jeg bo på hybel på Røde Kors, og da ble veien kort til Tom. Jeg satt hos ham hver dag, og Aksel var med! Han var 4-5 måneder da, og snill og rolig (det var før han ble villmann). Ofte lå han og sov i vogna si ute på en liten balkong, og noen ganger fikk han være på rommet til Tom, der han satt i vippestolen sin og husket. Litt fornøyelig og godt å tenke på, selv om situasjonen i seg selv var alvorlig og trist.

Det gikk også opp for meg at Tom tross alt hadde vært heldig. Vi så mange eksempler på Røde Kors på at noe er ille, noe er verre og noe er verst. Brannskader er vanskelig å behandle, og infeksjonene kan være livstruende.

Jeg begynte å lese Hobbiten og Ringenes Herre for Tom mens han lå på Røde Kors. Han elsket de historiene da, og for resten av livet sitt. Jeg også! Så det var ren fornøyelse å lese for ham.

Han fikk også en liten TV inn til seg. Vi så bl.a. på sketsjer med KLM (Kirkevåg osv..). Jeg husker en episode det et bandasjert bein begynte å svinge helt vilt rundt. Da lo vi så fælt at Tom begynte å gråte fordi han fikk så vondt. Men jammen var det godt å le!

Han fikk en del besøk også. Det var familie først og fremst, men også kameraten som jeg nevnte ovenfor. Til og med Tom Lund, kjent fotballspiller på Lillestrøm, kom innom! Det var Se og Hør som sto bak det. Tom sa lite. Han ble så sliten, og vi måtte redusere på besøkene.

Bestefar på besøk.

Tom triller Aksel i korridoren på Røde Kors.

Da jeg hadde gitt alt et par måneder, hadde jeg ikke mer å gå på. En episode viste meg at nå måtte jeg hvile: Som vanlig ville ikke Tom spise. En av pleierene kom inn og tok ham skikkelig fatt. Hun fortalte ham i klartekst at viss han ikke spiste, ville han ikke bli bra igjen. Tom svarte ett eller annet i protest, og de begynte å krangle høylytt. Da presset tårene seg på hos meg, og jeg kjente at  jeg måtte ut. Jeg skyndte meg inn på et toalett nedi korridoren, men selv utenfor hørevidde forfulgte stemmene deres meg. Jeg satte meg på WClokket og presset hendene mot ørene, men hørte kranglinga deres like tydelig. Jeg fikk det for meg at hun var slem mot Tom, slo ham og plaget ham. Jeg syntes at jeg hørte ham skrike. Jeg følte meg syk. Da jeg kom inn på rommet igjen, var alt rolig. Alt hadde vært innbilning. Puh!

Så begynte hjertet mitt å oppføre seg helt vilt. Det hoppet og danset og slo kollbøtter i brystet mitt. Jeg ble redd og snakket med ei av sykepleierene. Da fikk jeg beskjed om å reise hjem. Jeg hadde nærmest bodd på avdelingen i 2 1/2 måned, og Aksel krevde jo også sitt etterhvert.

Gjett om jeg grudde meg til å fortelle Tom at jeg måtte være hjemme ei uke og hvile meg. Han gråt stille, men protesterte ikke. Stakkars, tenker jeg nå. Han var virkelig tapper.

Så endelig, etter 3 måneder skulle han tilbake til Hamar Sykehus. Da var Tom helt utslitt psykisk, og jeg hadde heller ikke mer å gå på. Vi satt på Hamar sykehus og ventet på legen. Han kom inn døra, kastet et blikk på Tom, og sa: «Han der skal hjem!» Gjett om vi ble glade!

Det ble flere operasjoner i årene som fulgte, og prøvelsene var slett ikke over, men bare å være hjemme var herlig! Nå kunne vi iallfall begynne å bygge oss opp igjen som familie.

Det tok ganske nøyaktig ett år før det siste såret til Tom var grodd.

Jeg var blitt forespeilet at Tom ville trenge hjelp av psykolog, så etter ei stund tok jeg ham med til en time. Han var der 2-3 ganger, men psykologen mente at han ikke trengte videre oppfølging. Mon tro om det var en riktig avgjørelse? Jeg vet ikke.

Takk til fysioterapeut Vidar Furulund som fikk Tom på bena igjen! Der ble det etterhvert fotballsparking og moro. Vidar ble en kamerat som skjønte akkurat hva Tom trengte, både fysisk og psykisk. Sakte, men sikkert fikk Tom humøret og fysikken tilbake utover våren.

Han hadde mistet 70 skoledager, men sto på som bare det for å ta igjen de andre. Det klarte han, og han slapp å begynne i 1. klasse på nytt.

Endelig med ski på bena igjen!

Tom var blitt den store helten på Hamar vest. Den første skoledagen han kom tilbake, sto alle elevene på skolen og ventet på ham ute, og de fulgte etter oss helt opp til døra. Tom var tilbake!

Jeg var engstelig for mobbing, men jeg hørte aldri Tom nevne noe slik. Han var så trygg og sikker i seg selv at jeg tror rett og slett at han ikke lot seg mobbe. Han fant tilbake til de gode, gamle kameratene, og de tok vare på ham. Etterhvert ble livet ganske normalt igjen.

I svevet på skateboard i 1988.

Skate Corner i Hamar, der de kule gutta møttes. Tom nr. 2 øverst fra høyre.

Tom som 20-åring med «muttern» sin.

Drømmen

I 2009 hadde jeg en nokså grotesk drøm om Tom. Selv om innholdet var makabert, var følelsene og stemningen rolig og god:

Tom, Odd, Aksel og jeg er tilstede. Tom er ca. 10 år, Aksel er liten. Jeg blir plutselig oppmerksom på at Tom ser nokså lurvete ut. Han har store byller og sår på kroppen, og det henger skjelettrester og slenger rundt ham. Det virker ikke skremmende i drømmen, men jeg finner ut at vi må fjerne det. Vi begynner å ta vekk masse greier fra kroppen hans. Det er store skurver, blod og sår. På ryggen finner jeg rester av et par vinger med gamle fjær, og dette løfter jeg av. Det er som en renselsesprosess, og det er godt å gjøre det. Tom er hele tida rolig og samarbeidsvillig, som om det gjør godt for ham også. Da vi er ferdige, ligger det en stor haug med skjelettrester på bakken. Etterpå ser han mye bedre ut, og jeg tenker at han vil bli helt fin igjen når alle sårene har grodd. Drøm slutt.

Det er ikke vanskelig å forstå at drømmen har noe å gjøre med brannskadene han fikk, og med døden. Men hva med vingene? Akkurat den skjønner jeg ikke. Er det noen som har rede på drømmesymboler som kan si noe om det, kanskje? Du er velkommen til å skrive i kommentarfeltet på bloggen.

Musikk

Lytt til skateboardmusikk fra 90-årene! Wonderful Broken Thing  med «guy, girls, & trains». Tommemusikk…