Lys i tunnelen

Jeg kan smile litt igjen.

Som jeg har fortalt tidligere, bestemte jeg meg for å bo alene framover etter det siste oppholdet på Sanderud sykehus. Det vil si, jeg følte meg nærmest tvunget. Jeg hadde kjempet for å få rom rundt meg til å ta sorgen ordentlig innover meg, få oversikt og finne et nytt ståsted i livet. Samvær og samtaler med andre hadde vært fint, men jeg lengtet desperat etter fred og ro.

Det vesle krypinnet var mitt så lenge jeg ønsket det. Jeg kjente at nå hadde jeg kommet et skritt videre. Jeg hadde skapt meg, ved god hjelp av andre, ei plattform som jeg følte meg trygg og komfortabel på. Nå kunne jeg tie, tenke, lese, gråte, sove, drømme og konsentrere meg om det jeg syntes var viktig. Jeg kaller det å heale seg selv. Det kan vi alle klare viss vi lytter til vår indre stemme.

Jeg var absolutt ikke passiv. Etter ei stund fant jeg ut at all oppfølginga jeg var en del av, faktisk ble for mye for meg. Jeg ble godt fulgt opp av NAV, arbeidsplassen og arbeidsgiver. Jeg måtte prøve ut arbeidsevnen, noe jeg selvsagt var positiv til. Jeg ble kurset og kartlagt så det holdt. Jeg krysset av for yrker jeg kunne tenke meg….jagerpilot, hjernekirurg, journalist…hmmm, jo, hvorfor ikke. Men saken var at jeg var totalt psyket ut. Alt endte i gråteanfall. Jeg var rett og slett ikke klar.

Kort tid før Tom døde, hadde jeg fått prolaps nummer 2 i ryggen. Ryggen i seg selv kjentes grei ut den, men benet da gitt! Jeg tvang meg ut på lange turer i marka. Heftige omgivelser, bølgende åkre og fasaner på jordene. Jeg gikk og gikk, hver dag. Jeg slepte meg tilbake, bannende og gråtende. Jeg fikk timer hos fysioterapeut og prøvde det meste der, men syntes ikke det hjalp. Jeg var for utålmodig. Da var det bedre med hardtrening på treningsstudio! Vekter, sykling, alskens styrketrening, pilates, yoga. Bøy, tøy og strekk. Jeg hadde fått beskjed om å være forsiktig, men ga blaffen. Sta? Ja, gjett! Jeg elsket å slite meg ut, føle at jeg levde. Etter ei treningsøkt kunne jeg kjenne en god tilfredshet, nesten en slags glede. Akkurat det hadde jeg ikke kjent på ei god stund.

Tidligere i bloggen har jeg framsnakket fysisk aktivitet når man sliter med psykiske plager. Jeg kan anbefale ei lita bok av Aud Bruknapp, «Ut av rundkjøringen». Den er så enkel og genial. Hun skriver blant annet om det hun kaller «tankegang». Hvorfor sitte i en stol og gruble, når du kan gå ute og gruble? Når man er i bevegelse, strømmer blodet mer effektivt til hjernen. Man tenker klarere og får mosjon i tillegg. Da tror jeg at glasset med rødvin etterpå smaker mye bedre! All aktivitet er bra. Man må finne sin egen vei. Men det er verken farlig eller unyttig å bevege seg ut av komfortsonen iblant heller. Jeg erfarte iallfall at når jeg ble sliten og svett, var det som om sorgen også lettet litt fra kroppen min. Følelsene sementerer seg i musklene viss vi gir dem lov. Best å få det ut! Kropp og psyke henger sammen som erteris. Man må gjøre seg til venns med dem begge.

Jeg hadde fått noe å sove på av legen, noe jeg var glad for. Det var så deilig å legge seg og vite at søvnen kom av seg selv. Jeg samlet krefter på den måten, og kunne bruke dem til noe positivt. Det var greitt ei stund, men så kuttet jeg dem ut. Jeg ville ikke utsette meg for noen form for avhengighet. Medisiner er bra, men alt med måte. Og det gikk fint.

Jeg fikk timer hos psykolog etterhvert. Det gjorde virkelig en forskjell. I begynnelsen gråt jeg mer enn jeg snakket, men det var utrolig godt å kunne prate åpent om hvordan jeg hadde det. Og det ene drar det andre med seg. Jeg fikk bearbeidet ting fra barndommen, ungdommen og utfordringer fra det voksne livet. Mye av det hadde jeg aldri sagt høyt før. I to hele år gikk jeg der. Jeg kunne ha fortsatt, men tenkte at det holdt. Et levd liv rommer så mye. Man kan ikke psykologisere seg fra alt.

Og sakte, men sikkert begynte jeg å føle meg litt bedre. Det klarnet en smule i hodet, og ryggen var mindre plagsom. Jeg kuttet ut fysioterapeut og et par andre aktiviteter og fikk mer tid for meg selv. Jeg satte i gang med å lage et minnealbum for Tom, noe jeg hadde tenkt på ei stund. Jeg dvelte ved bilder og mintes. Tårene rant, men jeg smilte også mye. Det ble slik, og er fortsatt slik, at når jeg ser Tom smile på et bilde, må jeg smile tilbake.

Jeg besøkte graven ofte. Det gjorde meg godt. Jeg gikk dit av og til sent, i mørket, og satt der og mediterte over både det ene og det andre. Viss noen hadde sett meg, ville de vel tatt meg for et gjenferd. Jeg prøvde å gjøre meg til venns med sorgen med en slags bittersøt, svart humor: «Nei jaså, er det du som banker på? Ja, du får komme inn og slå deg ned. Jeg har ikke så mye å ta meg til likevel, så…» Da ble det litt lettere å akseptere den som en del av meg. Jeg ville jo ha sorgen. Jeg ville gå inn i den, virkelig kjenne den rive og slite. Det skulle gjøre vondt. Det skulle visst bli lettere med tida, ble jeg fortalt. Og ja, det ble det. Men den alltid-så-kloke dr. Phil sier også at man må bruke tida til bearbeiding for å heales på en sunn måte. Man må rett og slett få sørge ferdig, i sitt eget tempo.

Og slik gikk nå dagene. Stillheten og roen virket positivt. Jeg var i startgropa til et slags nytt liv. Men jeg følte meg temmelig ødelagt. Det jeg visste sikkert, var at jeg aldri ville bli den samme gamle jenta igjen.

Drømmen

Tom og jeg var et sted sammen med mange folk. Vi satt ved et bord, og jeg sa noe til Tom. Så begynte jeg å tenke på at han egentlig ikke var ordentlig til stede og at han ikke kunne følge oss andre i vår verden. Jeg begynte å gråte ved bordet. Tom så på meg med et forundret og kjærlig blikk. Jeg ble med ett så frustrert ved tanken på hvor unødvendig det var at han døde, og hvor lite som skilte for at han fortsatt kunne ha levd. Jeg utbrøt: «Søren og, søren og»!

Det er den eneste drømmen jeg har hatt der jeg viser noen form for sinne for det som skjedde.

Musikk

Lytt til «Everybody hurts» med R.E.M.