Nattlig besøk på soverommet

Tom elsket å fiske. Her på hytta i Skjeberg med Aksel og Svein.

Liksom meg har dere sikkert også hørt at det er etter begravelsen at den vanskeligste tida begynner. Det kan jeg skrive under på. Alt det praktiske er ordnet. Det er ikke noe mer å henge fingrene i. Bare en overveldende, smertefull sorg og lengsel som river og sliter i en.

Jeg hadde holdt meg noenlunde oppegående så langt. Jeg tenkte om meg selv at jeg var sterk. Dette skulle jeg takle. Jeg kunne jo all teorien om sorgprosessen og sorgarbeid. Jeg hadde mistet begge foreldrene mine og andre nære familiemedlemmer tidligere. Jeg var slett ikke ukjent med sorg. I jobben hadde jeg ikke sjelden opplevd at eldre mennesker mistet voksne barn i sykdom eller ulykke. Da hadde jeg vært der og trøstet dem. Aldri, ALDRI hadde jeg forstått hvor grusomt de hadde det. Den travle, effektive sykepleieren tenkte allerede på neste oppgave som ventet. Nå hadde jeg lært noe viktig, både som sykepleier og medmenneske.

Etter hvert begynte det å skje rare ting med meg. Jeg hørte stemmer inne i hodet mitt, på et bestemt sted på høyre side. De snakket tydeligvis til meg, merkelig nok. De kunne si: «Jeg er ikke noe glad i deg, Unni», eller rope:»Jeg orker ikke mer»! Jeg ble ikke redd, men undret meg.

Blomster til Tom

Så ei natt våknet jeg av noe jeg oppfattet som uro i soverommet. Jeg hørte skvalping av vann ved senga mi. Da jeg så etter, sto vannet helt opp til sengekanten, og bølgene slo mot senga. Jeg husker at jeg bøyde meg utover og kavet med hendene, og Odd fortalte at jeg sa:»Hvem er det»? Jeg skyndte meg opp, skremt. Da lyset kom på, forsvant vannet.

Noen netter senere hadde jeg en opplevelse som virkelig skremte meg: Igjen våknet jeg fordi jeg merket noe uro. Jeg slo øynene opp. Et par meter fra senga mi, borte ved døra, sto 3-4 mørke skikkelser. De var høye og smale, uten noen egentlig fasong. De lignet litt på Spøkelseskladden fra Donald Duck, men uten øyne.

De hadde stått med hodene bøyd mot hverandre, som om de snakket sammen. Men med det samme jeg så på dem, bråsnudde de seg mot meg. Det var ikke en eneste lyd i rommet, bare denne usedvanlige tilstedeværelsen av disse fremmede vesnene.

Så med ett forsvant de, alle unntatt en. Han forflyttet seg med lynets hastighet bak en TV som vi hadde stående ved fotenden av senga. Og der svingte han seg raskt fra side til side mens han kikket på meg fra bakom TV’n. Det var som om han ertet meg eller gjorde narr av meg. Så ble han tynnere og tynnere, helt til det var bare ei svart strek igjen av ham. Så var han borte.

Jeg for opp av senga og fant lysbryteren. Men det var selvfølgelig ingenting å se lenger.

Som om disse hendelsene ikke var nok, begynte jeg også å se edderkopper. Jeg har alltid hatet og avskydd dem. De skal være små som knappnålshoder for at jeg skal tåle å se dem i nærheten av meg. Men disse her, de var like store som hånda mi. Og vakre var de, det skal de ha. De forekom i de fineste farger og mønstre. Og de gjorde meg ikke noe. De satt musestille. På puta mi og på nattbordet mitt. De så på meg. SÅ, som om de ventet på noe: Hmmm….bryter hun sammen snart, tro? Og det gjorde hun jammen, til slutt.

Tom og Aksel har badet i Egeerhavet i 1991

Fagfolkene jeg snakket med, ble ikke enige om hva disse synene var. Illusjoner? Hallusinasjoner? Drømmer?  For meg spiller det liten rolle. Jeg opplevde meg selv som våken, med øynene oppe, da jeg så disse tingene. Men jeg kan ikke sverge på at jeg var det. Det de forteller meg, er at jeg var presset til det ytterste. Jeg vet jo at hjernen vår kan spille oss mange puss, og dette var nok et eksempel. Den var vel luta lei av den fornuftige, rasjonelle tenkningen min. Mens jeg lå forsvarsløs og sov, kunne den leke seg litt med meg. Og advare meg. Jeg sto på kanten av stupet og så ned til bunns. Om ikke lenge var det der jeg skulle befinne meg.

Drømmen

Dette er den tredje drømmen jeg hadde der jeg forsøkte å få Tom til å fortelle meg om hva han gjorde nå som han var død:

Jeg var i et gammelt hus som Odd og jeg bodde i. Det var kvelden, og jeg gikk ut for å se etter at alt var i orden. Da fikk jeg se at døra til utedoen (!) vår sto oppe, og at lyset var på. Lettere irritert tenkte jeg at Odd måtte ha glemt å lukke og slokke, og gikk bort for å gjøre det. Men da kom det en person ut av døra med ryggen mot meg. Han lignet veldig på Tom. Jeg kjente at jeg ble utrolig spent, men våget ikke tro det før jeg så ansiktet hans. Så snudde han seg, og så var det Tom! Jeg ble så utrolig lykkelig og omfavnet ham. Han var så blid og god, og vi holdt rundt hverandre lenge.

Så var vi plutselig et annet sted, og Tom satte seg på kanten av ei skråning. Jeg sto rett overfor ham. Halsen hans var lang og tynn, og arrene etter brannskadene var mer synlige enn før. Vi hadde en åpen og god kontakt. Jeg sa til ham at jeg savnet ham så veldig, og at det var så trist at han var borte. Han mumlet noe som jeg ikke oppfattet, og jeg spurte ham hva han sa. Da svarte han at han ikke orket å tenke så mye på det, for da ble han så trist.

Da spurte jeg ham om igjen spørsmålet fra de tidligere drømmene, da han ikke ville svare. «Hva gjør du om dagen, da Tom?» Vi hadde direkte øyekontakt, og jeg visste at denne gangen kom han til å gi meg et svar. Han sa:»Tier stille». Du tier stille ja, sa jeg sakte, og vi så på hverandre i taushet. Så svant han langsomt bort foran øynene mine.

Jeg har tenkt mye på denne drømmen. Det må vel være iallfall to tolkninger av det Tom svarer, nemlig «tier stille». Jeg trodde først at han mente å si at han fordriver tida med å tie stille. Men så begynte jeg å tro at han mener at han ikke vil si det, han «tier stille» om det han vet. I så fall vet jeg like lite om hva man driver med etter døden som før. Og sånn må det jo være, etter min mening. Hjernen min kan ikke fortelle meg noe den ikke kan vite. Men det var en veldig god drøm.

Jeg har aldri siden hatt flere av den typen drømmer om Tom.

Musikk

Klikk på bildet og lytt til Morten Abel med «Don’t forget me».