Sammenbruddet

Det har mange navn: Å møte veggen, gå på en smell, være utbrent. Jeg følte det som å bli slått til med ei diger slegge. Kreftene var brukt opp til slutt. I dag ser jeg også positive sider ved det som skjedde. Den gangen var det en fæl opplevelse.

Odd og jeg hadde giftet oss i 2004. Som de fleste par hadde vi våre kontroverser. Men vi var positive og optimistiske.

Begge hadde vi to barn fra før. Alle var gode venner og vel forlikte.

.
Putten 3, katta vår.

I tida som fulgte utover våren 2007, følte jeg meg mer og mer bortkommen. Jeg var ekstremt sårbar, nærmest hudløs. Jeg hadde et enormt stort behov for forståelse og støtte. Samtidig orket jeg nesten ikke å ha folk rundt meg. Lyden av en menneskelig stemme i huset fikk irritasjonen til å bruse i meg. Hvordan skulle jeg få nok fred og ro? Jeg søkte stillhet, men fant det ikke noe sted. Når telefonen ringte, hoppet jeg nesten i taket. Var det da ikke mulig å få litt fred rundt seg? Frustrasjonen og sinnet økte for hver dag. Til slutt gikk det over i ren panikk.

Min sønn Aksel og  samboer Yen ba meg til Oslo på noen dagers ferie. Det var godt med andre omgivelser. Samværet med dem fikk meg til å tenke på noe annet enn bare sorg og elendighet. Jeg klarte å le og kose meg. Vi kunne også prate sammen på en rolig måte. Vi hadde et fellesskap som jeg ikke følte med noen andre.

Sammen med Aksel og Yen i Oslo.

Odd og jeg prøvde så godt vi kunne å holde båten flytende. Men jeg følte meg tiltakende ensom og alene. Selv om Odd hadde hatt et kameratslig forhold til Tom, var han jo ikke faren hans. Det var naturlig at han ikke delte sorgen min, eller i det hele tatt kunne forstå den. Jeg var ute av stand til å takle de trivielle, hverdagslige, smålige utfordringene som nå tårnet seg opp mellom oss. Atmosfæren i hjemmet var tidvis giftig, i beste fall usunn. Slik føltes det iallfall for meg.

Denne spesielle kvelden brast det fullstendig for meg. Det var en tilstand av godvond forvirring og forrykthet. Endelig kunne jeg la alt fare. Jeg tenkte at det kanskje var like greitt å dø. Jeg utstyrte meg med en diger kjøkkenkniv og gikk rundt i huset. Nå kunne jeg forsvare meg mot hva som helst. Jeg hadde tatt tilbake kontrollen.

Jeg hylte til Odd, men var klar nok i hodet til å be ham ringe Bente på Sanderud. Hun hadde hjulpet meg før, og jeg stolte på henne.

Da hun kom, lå jeg på sofaen i fosterstilling og ropte på Tom. Det ga meg trygghet å høre meg selv uttale navnet hans. Jeg ga meg helt over. Jeg hadde tenkt og sagt mange ganger den siste tida at jeg ikke orket mer. Nå var det blitt alvor. Jeg klarte ikke å ivareta meg selv lenger.  Noen andre måtte ta ansvaret.

Igjen la jeg meg frivillig inn på A7 på Sanderud. For en stillhet, for en fred. Jeg lå mye på senga og leste. Å sove om natta var vanskelig. Jeg var for sliten. De første dagene holdt jeg meg på rommet mitt, orket ikke å se noen eller ha besøk. Etterhvert kom jeg i prat med ei anna dame der. Vi satt ute og røkte og koste oss. Jeg følte en slags rar frihet, som om jeg ga blaffen i alt. Sikkert sunt etter all den selvkontrollen jeg hadde utvist over lang tid. Hver dag hadde en fra personalet spesielt ansvar for meg. Og hver ettermiddag kom vedkommende inn og tok en prat på slutten av vakta si. Det var fantastisk godt. Endelig noen som lyttet. Selv om det var jobben deres, følte jeg at de forsto. En av guttene visste godt hvem Tom var. Så glad som jeg ble! Det betydde utrolig mye for meg.

Jeg fikk samtaletimer med sykepleier og psykiater. Alle var så snille og hjelpsomme at jeg ble helt overveldet. Odd og jeg gikk sammen til samtale. Det var ikke vellykket. Jeg var sint som en furie.

Etter kort tid var jeg klar for utreise. Jeg ville ikke hjem igjen. Jeg flyttet på hybel. Og der ble jeg boende i de neste 9 månedene.

Drømmen

Jeg sitter på en stol, og Tom kommer gående mot meg. «Kom hit da Tom», sier jeg og strekker armene mot ham. Da legger han seg på fanget mitt, den store, lange gutten. Han hviler i armene mine som en baby, og ligger med lukkede øyne. Jeg stryker over ham, ser og kjenner den arrete huden hans. Jeg må smile av at han ligger slik, siden han er så lang og tynn. Jeg ser ned på ham og sier: «Jeg er veldig glad i deg, Tom». Han nikker og svarer:»Mmm».

En nydelig drøm…

Musikk

Lytt til Runaway Train med Soul Asylum. Sterk tekst og fin musikk!