Skyld og skam

Har du noengang kjent ordentlig på disse følelsene? Det vil jeg anta! Det er en type selvpining som ingen av oss ønsker.

Da Tom døde, opplevde jeg et massivt angrep av skyldfølelse. Aldri før i mitt liv hadde jeg sett meg selv i et dårligere lys. Et mer nedrig menneske fantes knapt. Når jeg tenkte tilbake på meg selv som mor for Tom, var det bare elendighet å skue.

Hvorfor hadde jeg gjort akkurat det? Hvorfor hadde jeg IKKE gjort det den gangen? Hvorfor hadde jeg sagt, hvorfor hadde jeg IKKE sagt? Hvorfor, hvorfor, HVORFOR????

Jeg lette med lys og lykte etter positive minner om meg selv i morsrollen, men fant ingen. Skammen skylte over meg. Å nei, nå får jeg aldri fortalt ham hvor mye jeg angrer på det og det og det….Jeg kan aldri få tilgivelse for noe.

Etterhvert letnet det heldigvis. Jeg kjempet mot de destruktive tankene med de midlene jeg hadde.

Tom og onkel Morten på Tromøya 1980. Morten døde brått i 1992, 35 år gammel.

Jeg begynte jo å gå til psykolog etterhvert. Han kunne jeg åpne meg for. Det gjorde godt. Det skjer noe positivt når man sier høyt det man sliter med. Jeg fikk støtte på at dette er et helt alminnelig og menneskelig fenomen. Det visste jeg jo, men å høre noen si det! Nesten magisk.

Faktum var også at jeg hadde hatt en prat med Tom omtrent ett år tidligere. Jeg ville fortelle ham hvor utilstrekkelig jeg syntes at jeg hadde vært i perioder av livet hans. Jeg håpet at han ville forstå meg og tilgi meg når jeg forklarte ham årsaken.

Jeg hadde slitt med angst og depresjoner siden tidlig i ungdommen. Nå ser jeg tydelig at jeg var følelsesmessig umoden til jeg var nesten 30 år. Først da ble jeg såkalt voksen i den forstand at jeg begynte å føle meg som et helt menneske med integritet. Jeg var 23 år da Tom ble født. Jeg var veldig usikker i morsrollen, men ville ikke vise det til noen. Jeg leste bøker om barnepsykologi og trodde på å følge oppskrifta. Det hørtes veldig fornuftig ut….

Men så oppdaget jeg til min store forskrekkelse at lille Tom slett ikke aktet å følge noen oppskrift! Han var, som jeg har nevnt tidligere, sin egen herre. Han sov for eksempel lite og dårlig av en eller annen grunn. Det høres ekstremt ut, men det er sant: Den første gangen jeg opplevde at han sov ei hel natt uavbrutt, var han 2 år.

Jeg brukte mye krefter på å være den perfekte mor. Jeg var veldig sliten, men innrømme det? Å nei, ikke denne jenta. Jeg slet psykisk. I dag ville jeg garantert fått diagnosen fødselsdepresjon. Det snakket man ikke om på den tida.

Så det var mange ting jeg bebreidet meg selv for. Jeg la ut for Tom, og han hørte på meg. Etterpå sa han enkelt, på tommevis: «Hmmm…jeg kan bare huske at jeg hadde en fin barndom, jeg». Så nevnte han 2 ganger han kunne huske at han syntes jeg kunne ha brydd meg litt mer.

HVA!? Bare 2 ganger!? Tilværelsen ble straks lysere.

Tom har flyttet til Trondheim i 2005.

Barna gjør sine egne erfaringer og opplever livet på sin egen måte. De erfarer alt med sitt barnevesen, mens vi ser med våre voksenbriller på. Dette gjør seg selvsagt gjeldende både på godt og vondt. Tanken avler respekt, syns jeg.

Ingen mennesker er perfekte. Og hva er det nå egentlig å være perfekt? Hva er ei god mor eller en god far? En venn sa engang til meg at det gjelder ikke å være ei så forbanna god mor, det gjelder å være GOD NOK! Og så er det etterpåklokskapen, da. Enn om vi kunne levd livet på nytt, men samtidig fått med oss det vi vet i dag av klokskap og livskunnskap? DA hadde vi vært supre foreldre, da! Eller….?

Faktum er at de fleste av oss gjør så godt vi kan ut ifra de ressurser vi har der og da. Basta.

Det aller vanskeligste er nok å tilgi seg selv. Jeg har kommet langt, men jobber fortsatt med saken.

Jeg skal fortelle om en opplevelse jeg hadde for omtrent to år siden: Jeg gikk langs Ringgata i Hamar da skyldfølelsen uten varsel angrep meg, på sitt vanlige vis. Det gjaldt Tom igjen. Jeg lot tankene plage meg litt. Så slo det meg plutselig at Tom selv sikkert også hadde noe han ville ha bedt om unnskyldning for, hadde han hatt mulighet. Da hørte jeg inne i hodet mitt noen som sa: «Alt er tigitt.» Og med det samme var det som om alle tankene om skyld samlet seg, for deretter å forsvinne ut av bakhodet mitt. Hodet mitt ble helt tomt.

Rart? Ja, absolutt. Jeg er jo verken religiøs eller overtroisk, men pussige opplevelser har jeg hatt mange av. Etter dette har det vært mye lettere å tenke positive tanker om meg selv. Og i dag anser jeg meg som et normalt menneske, verken bedre eller dårligere enn folk flest. Og dem er det jo flest av her i verden.

Drømmen

Apropos skyldfølelse: Jeg drømte at jeg overhørte ei jente som Tom var kjæreste med før i tida, snakke stygt om ham. Da gikk jeg bort til henne og sa: «Det der kommer du til å angre på at du har sagt. Du kommer til å angre veldig mye også.» Det sa jeg fordi jeg visste at Tom kom til å dø. Og senere i drømmen ba hun ham om unnskydning for det hun hadde sagt!

Jeg har laget ei mappe i bildene mine som jeg har kalt «Toms minnealbum». Om morgenen samme natt drømte jeg følgende: Albumet med alle bildene flimrer forbi øynene mine i vill fart, side etter side. Så stopper det plutselig opp. Da ser jeg at det viser bilder av Tom som død.

Realitene har begynt å gå opp for meg.

Musikk

Vakkert med Bob Dylan: Oh, Sister