Det er viktig å forstå at sorgprosessen er personlig og individuell. Ellers kan man jo begynne å lure på hvorfor man ikke følger «boka» i sine reaksjoner.

Jeg har opplevd å bruke mye lenger tid på prosessen enn det som er angitt i teorien. Noe av grunnen kan være at jeg la stor vekt på selvbeherskelse helt fra begynnelsen. Siden jeg også er mer intellektuelt og pragmatisk enn følelsesmessig anlagt, lot jeg tankene styre. Hadde jeg gitt meg over i følelsenes vold, kan det hende noe hadde blitt annerledes. Jeg vet ikke. Man velger jo heller ikke akkurat hvordan man skal takle alle inntrykkene. Jeg vet at jeg tok i bruk alle de ressursene jeg hadde til enhver tid. Jeg kunne tatt imot mer hjelp. Jeg kunne «brukt» omgivelsene mine bedre, gitt meg mer over og latt stoltheten og viljen til å ordne opp selv, fare. Men det klarte jeg ikke. Det var akkurat som om jeg måtte beskytte sønnen min mot verden. Jeg syntes at jeg kjente ham bedre enn noen annen.

Alle kjenner begrepet reaksjon. Det er derfor ikke så vanskelig å forstå denne fasen. Alle slags følelser kan forekomme: Sinne, angst, redsel, desperasjon, utagering av sorg og fortvilelse. Jeg opplevde det som om en virvelvind tok tak i meg og drev meg gjennom ukjent landskap. Det var på denne tida jeg hadde merkelige sanseopplevelser og følte meg generelt ute av kontroll. Sammenbruddet jeg til slutt fikk, kom som en naturlig følge. Jeg hadde ikke lenger ressurser til å stå i situasjonen. Jeg måtte vekk, gjemme meg og få samlet tankene.

Det er typisk å gå inn og ut av følelsene. Humøret mitt kunne svinge voldsomt, fra den svarteste fortvilelse til nesten muntert. Allerede i denne fasen kunne jeg ha et par timer om dagen da jeg tenkte: Nå går det bedre. Nå er kanskje det verste over. Og jeg kunne klamre meg til håpet om at smerten var i ferd med å avta. Så kastet katastrofen seg over meg igjen, og det føltes verre enn noengang før.

Det er sant at sorgen kommer og går i bølger. Min erfaring er at etterhvert kommer bølgene sjeldnere, men jeg tror ikke at de vil opphøre.

Å vandre i marka, skog og fjell er helsebringende. Her ved foten av trappa opp til Chateau de Queribus i Sør-Frankrike.

Denne fasen kan vare i uker og måneder. Utad kan man sikkert virke irrasjonell og litt snål. Jeg er ganske sikker på at jeg gjorde det. Det var ting jeg ikke orket å høre, folk jeg ikke orket å snakke med. Jeg ble fort sliten og sov dårlig. Hodet mitt føltes ikke som før. Jeg ble veldig glemsk, og jeg eide ikke konsentrasjon. Jeg husker at når jeg skulle skrive KIDnummer i nettbanken fra en faktura, måtte jeg konse på ett og ett tall. Prøvde jeg å huske så mange som 2 tall samtidig, gikk det surr.

Det er sunt å reagere. Det er sunt å snakke også. Å ha noen å prate med, er gull verdt. Jeg hadde heldigvis det. Det er jo ikke noe farlig å gråte og være fortvilet. Men det er vondt, veldig vondt. Ingen må være redd for å trøste, ta omkring, holde i hånda. Det er bedre enn ord, som ofte kommer litt til kort i sin meningsløshet. Møt sorgens ansikt og anerkjenn smerten hos et medmenneske. Det er rådet mitt. Vi har alle et stort forbedringspotensiale her, meg selv inkludert.

Det er ikke bare enkelt å snakke med de nærmeste. Nettopp fordi de står så nært, har de også sin sorg å slite med midt oppi det hele. Men det å være sammen er utrolig verdifullt. Det er et ordtak som heter at delt sorg er halv sorg, mens delt glede er dobbel glede. Så sant det er. Jeg vet at jeg var redd for å «bruke opp» familien i denne perioden. Det er vanskelig å finne balansegangen mellom å ønske å dele tanker og følelser og det å bli en slitsom sørgende. Men det gikk seg til.

Aksel og meg 2009

Jeg skulle ønske at jeg hadde hatt min sønn Aksel nærmere meg. Han bor i Oslo og har sin egen familie der, noe jeg er glad for. Men jeg skulle gjerne ha pratet mer med ham og trøstet ham på en bedre måte. Han er en fantastisk sønn å ha, snill og omtenksom. Jeg tror det ofte skjer at søsken blir litt oversett og tilsidesatt i en slik situasjon. Man må for all del ikke undervurdere også deres sorg og behov for trøst og støtte, selv om de er voksne.

Da min far var 27 år, døde hans bror, som var 22, av sykdom. Han snakket sjelden om det, men av brev har jeg sett at han tok det veldig tungt. Jeg er glad for at jeg lever i ei tid da det er lov å snakke om sine innerste tanker og følelser. Tenk å bare skulle holde alt inni seg og skyve vekk slike vonde hendelser. Umenneskelig, spør du meg.

Ingenting er unormalt når man er i sorg eller krise. Faren er imidlertid tilstede for at man kan stivne på veien og ikke komme videre i prosessen. Da kan sorgen gå over i alvorlig depresjon. Ubearbeidet sorg er tung å leve med. Man blir utrolig sårbar for alt som minner om det man ikke orker å tenke på. Livskvaliteten kan forringes, og man kan miste selve livsgleden.

Det er aldri for sent å snakke med noen. Gamle sår kan rives opp og blø litt, men de gror igjen.

Drømmen

Jeg hadde mange forvirrende drømmer på denne tida. Mange handlet om at Tom ble borte for meg. Dette er ett eksempel:

Tom og jeg kom gående langs en vei. Foran oss sto en flokk med mennesker, og det var noe som skjedde. Tom ville absolutt gå dit, men jeg prøvde å overtale ham til å la være. Men han hørte ikke på meg. Han forsvant inn i mengden og ble borte. Jeg var redd. Jeg gikk bort for å se etter ham, men ble møtt av et par-tre voksne gutter som nærmet seg på en truende måte. Jeg trakk meg tilbake og skjønte at Tom ikke kom igjen. Jeg følte meg veldig trist.

Musikk

I Love You med Lou Reed