Sorgprosessen: Reparasjon og nyorientering

Det kan hende at jeg deler disse fasene inn litt annerledes enn noen er vant til. Jeg legger til grunn mer min egen opplevelse av utviklingen framfor ren teori. Det gir mer mening, syns jeg. Disse fasene går jo også i hverandre og bølger att og fram, så skillet er ikke påfallende. Og utviklingen er som sagt individuell.

Kan jeg egentlig noengang «repareres» ? Jeg ble etterlatt i en sønderrevet tilstand da Tom brått døde i 2007. Det har gått snart 10 år. Lenge siden, vil noen si. Ja, det er lang tid. Heldigvis er vi innrettet slik at tida muliggjør bearbeidelsen av traumer. Vi bør bruke den tida godt og for alt den er verdt. Dersom vi legger lokk på det vonde, kan derimot tida som går skade oss. Å sementere vanskelige følelser er ingen god ide.

Hvordan, på hvilken måte skal denne bearbeidelsen og reparasjonen gå for seg? Hva gjør jeg? Kan jeg i det hele tatt gjøre noe fra eller til?

For meg var det utrolig viktig å få vite alt som hadde skjedd. Ned til minste detalj. Jeg spurte og grov for å få alt på det rene. Først da jeg kunne trekke opp alle linjene, alle de små og store begivenhetene som førte til at Tom lå alene i senga si og døde, kunne jeg finne en slags mening i det som skjedde. Det lå årsaker bak. Tilfeldigheter, kaller vi det. Men alt som hender har sin egen historie, sin egen dynamikk. Alt henger sammen.

Å finne mening er viktig. Noen vender seg mot religiøse forklaringer, andre ser aldri noen mening. Det er forståelig. Jeg tenker aldri mening med, men i. Jeg tror ikke at noen «instans» har noen mening med noe som helst. Det er opp til oss selv å sette erfaringene våre i perspektiv og se sammenhenger. Livet er en mangfoldig skueplass. Her er plass for alt fra glede til sorg, med utallige holdeplasser imellom. Det viktig å være klar over at vi faktisk lever og tar del i livet, på godt og vondt. Vi kan ikke verge oss mot alt det vonde. Det bare skjer.

Å prate med andre er en måte å få tanker og følelser ut på. En slags avreagering. Men vi kan ikke vente full forståelse fra noen som ikke selv har stått i samme situasjon. Det er å håpe på det umulige. Det er å bli lyttet til som er det vesentligste. At noen har tid og tåler å møte fortvilelse og gråt. ELLER – latter! Det kan være minner som dukker opp, artige bilder og noe man husker som komisk. Det er slett ikke galt å le viss man føler trang til det. Jeg har ledd mye, alene eller sammen med andre, over pussige ting Tom kunne si som liten. Eller sære trekk han hadde som ungdom og voksen. Han ville garantert ledd selv, hadde han vært til stede.

Glad på skogstur i Åsa

Jeg har tidligere beskrevet hvordan tankene og følelsene mine slåss om min oppmerksomhet gjennom å krangle om hvem som hadde rett. Tom er død…nei, det kan ikke være mulig, og slike ting. Etterhvert var det tanken som vant diskusjonen. Tom var virkelig død. Likevel hendte det at jeg plutselig kunne få meg en støkk når jeg så noen på gata som lignet ham. Ja, det skjer fortsatt. Men jeg har sluttet å gi meg over til leken. Moro å se likheten, men….Jeg måtte ikke innbille meg noe. En del av bearbeidelsen går jo faktisk også ut på å akseptere seg selv som den man er. Trist, skadeskutt, litt gal….ok, så er man det. Ingen syns at det er rart. Det er bare vi selv som streber sånn etter å framstå som tøffe og sterke. Kanskje vi til og med kan virke så utilnærmelige at andre ikke tør å spørre hvordan vi har det?

Kanskje har du flere barn, eller barnebarn? De er gull verdt. De hjelper deg til å se at livet har verdi i seg selv. Du har flere å være glad i, og som er glad i deg. Og vær sannferdig når barnebarna spør etter den som er borte. Ingen vits i å prate sannheten bort. Detaljer trenger man ikke å ta med. Barn forstår mer enn vi tror. Det å vite gir også trygghet.

Vi må ta vare på oss selv oppi det hele. Pynte oss, kjøpe noe nytt, farge håret, reise, lese, skrive, gå på kafe, jobbe om vi kan, strikke foran TV’n med bena på krakken, gå på kurs, trene, gå turer i skog og mark, lytte til musikk, ta et glass rødvin og være sammen med familie og venner. Eller være alene og FØLE og TENKE, slik jeg gjorde mye av.

Et av katharenes gamle forsvarsverk i Languedoc, Sør-Frankrike

Det kan kalles nyorientering, det som sakte men sikkert skjer med tid og stunder. Forsvarsmurene faller, sten for sten. Man tar livet sitt tilbake. For meg har det tatt mange år å komme dit jeg er i dag. Jeg kan si nå at jeg har akseptert at Tom er borte for alltid. Fortsatt er det vanskelig å tenke, å si. Men det gjør ikke så vondt lenger. Sårhet og vemod i skjønn forening. Gleden over at Tom har levd og at han fortsatt er sønnen min, er der i rikt monn. Jeg opplever selv at jeg har kommet langt.

Jeg kommer likevel ikke unna at livet mitt kjennes litt tyngre enn før. Jeg fikk en varig knekk. Men først og fremst er det blitt annerledes. Noe er borte, noe annet har kommet til. Noe har til og med blitt bedre. Jeg føler meg klokere enn før. Jeg setter større pris på de små, hverdagslige tingene. På familien min. Og på det skjøre livet. Døden er heller ikke så skremmende lenger. Når Tom klarte det, så må vel jeg også.

Reviret mitt har skrumpet inn. Jeg må ha oversikt og føle meg trygg. Planlegge godt. Jeg trenger ingen dramatikk eller veldig spennende opplevelser lenger. Jeg har opplevd det meste. Hverdagen er best. Kontrollfrik? Ja, absolutt. Men jeg har funnet ut at det nesten er umulig å sette opp grenser for hva andre mennesker sier og gjør. Det er meg selv jeg må jobbe med og si ja eller nei til.

Drømmen

Jeg sitter i et slags klasserom sammen med en del andre mennesker. Det er opprør i gatene, og rommet blir plutselig invadert av soldater som går fra person til person og ransaker og undersøker oss. Jeg er redd for å bli skadet eller drept, og sitter musestille for ikke å skille meg ut. En kvinnelig soldat kommer bort og begynner å sjekke meg. På veggen ved sida av meg har jeg hengt opp noen bilder og tegninger. Hun ser granskende på disse, og plutselig ber hun om å få se på tegninga av ei hånd som henger der. Jeg tar den ned til henne og sier gråtende: «This is the hand of my oldest son. He died three years ago». Hun nikker deltakende, og jeg ser at hun blir lei seg. Jeg møter blikket hennes, og da forstår jeg at jeg ikke har noe å frykte fra henne.

Bildet av hånda fra drømmen fins i virkeligheten. Dette laget han i barnehagen da han var 3 år.

Rar stemning i drømmen, en blanding av angst, sorg og lettelse. Jeg liker den godt. Tom si hånd beskyttet meg og tok vekk det farlige. En skjønn opplevelse.

Musikk

Lytt til «Hjernen er alene» med Delillos. Fin tekst!