Sorgprosessen: Sjokk og fornektelse

Mye og mangt er skrevet om sorgprosessen. Det jeg eventuelt kan tilføye, er min egen opplevelse og erfaring. Jeg vil tro at nettopp det er det mest verdifulle også. Den klassiske modellen for sorgprosessen – sjokk og fornektelse, sinne og utagering av alle slags følelser, bearbeiding og nyorientering – er nyttig når man bruker den som det den er: Nettopp en modell.

Blomstereng på Tangen.

Vi må på ingen måte tro at slik ER virkeligheten og slik SKAL det gå for seg. Vi må for all del ikke gå hen og tro at om vi ikke følger normen, ja, så er det noe galt fatt med oss. Å bearbeide sorg er en høyst individuell øvelse. Fasene er ikke ment å være statiske. Tvert imot, prosessen er i høyeste grad dynamisk og levende. Ja, så levende at den virkelig griper fatt i oss og ryster oss i vårt innerste. Vi kan føle det som om vårt eget liv er truet under det umenneskelige presset vi utsettes for.

Når man er midt oppe i en sorg eller ei krise, tenker man vanligvis ikke bevisst på at man er inne i en slags prosess. Jeg for min del hadde nok med å kjempe meg gjennom dagene. Til å begynne med klarte jeg såvidt å være til. Jeg festet tankene på små ting jeg skulle gjøre: Spise, huske å drikke, dusje, hente posten og lignende. Det var viktig å ha små knagger å henge praktiske ting på. Jeg gjorde dem med vilje store og betydningsfulle. På den måten skjønte jeg at jeg levde.

Sorg og krise kan selvsagt utløses av mange forskjellige typer hendelser, ikke bare dødsfall. Det kan være skilsmisse, å miste jobben, få en kronisk sykdom og mye annet. Selv om jeg bruker plutselig død som eksempel her, er det sikkert også andre som kan relatere til det jeg skriver.

Noen opplever også ventet død i familien. Utad kan det umiddelbart virke som en litt lettere situasjon. Det tror jeg er en grov undervurdering. Ingen er død før livet er over. Da først kommer den virkelige sorgen over en. Det er vanskelig å forberede seg.

Sorg kan uansett ikke bortforklares eller skyves under teppet. Dersom vi ikke aksepterer sorgen, kan den føre til alvorlig depresjon. Uansett hvor vondt det er å stå i den smertefulle situasjonen, er det nødvendig for å kunne gå videre i livet på en sunn måte.

Å nyte et gyllent øyeblikk…..

Jeg husker sjokkbølgen som traff meg da telefonbeskjeden kom. Reaksjonen er vanskelig å beskrive. Et slags innvendig jordskjelv er kanskje det nærmeste jeg kommer. Som jeg har beskrevet tidligere, kastet den rasjonelle delen av hjernen seg raskt inn i kaoset og nærmest tok ledelsen. Fra da av følte jeg meg bokstavelig sagt delt i to.

Aldri har tankene og følelsene mine stått så langt fra hverandre og vært til de grader motstridende. De bokstavelig talt kranglet om min oppmerksomhet.  Død? Nei, jo, nei, joda, aldri i livet….sånn drev de på. Alt ble uvirkelig. Jeg følte meg fremmedgjort og splittet. Kaoset rådet.

Lengselen etter å se Tom og snakke med ham var altoverskyggende. Fagfolk sier at det er viktig å ha folk rundt seg i slike situasjoner. Man trenger å bli ivaretatt og trøstet. Det er sikkert riktig. Men jeg er vel kanskje litt rar av meg. Det eneste jeg ønsket, var å bli alene. Jeg måtte finne en måte å få kontakt med sønnen min på. Han kunne da ikke bare forlate meg slik? Det var bare han og jeg som eksisterte akkurat da. Jeg trodde på en måte at det skulle være mulig å nå ham, men hvordan?

Når jeg la meg om kvelden, hadde jeg Tom sitt ansikt tett inntil mitt. Han stirret meg inn i øynene med et enormt fokusert blikk. Det var som om han intenst ønsket å si meg noe viktig. De vakre øynene hans. Viss jeg flyttet blikket, sugde de meg tilbake til seg. Det var herlige og sprø stunder. Vi bare var tilstede der, sammen.

Jeg likte vel egentlig ikke å få høre at det ville bli bedre etter hvert. Iallfall ikke på det tidpunktet. Jeg VILLE jo faktisk ha det tungt og trasig, late som om Tom fortsatt levde og gråte og melde meg ut av alt. Jeg følte ingen selvmedlidenhet eller sinne. Det var som det var, og jeg ville leve i det.

Drømmene mine var også preget av den samme sinnsstemningen. Tom kom og var hos meg, men det var noe som var galt med ham. Det er helt utrolig i mine øyne at jeg kunne spørre ham direkte om han virkelig var død. Og at han bekreftet det! Men likevel var vi sammen. Jeg hadde aldeles ikke sluppet taket i ham.

Det jeg også husker fra denne tida, er at det var viktig å få være nettopp der lenge nok. Jeg opplevde ikke at jeg fikk det. Som jeg har beskrevet tidligere, hadde jeg så mye å ordne opp i. Jeg MÅTTE gjøre det fint for Tom. Likevel tenker jeg i dag at det er ting jeg ville gjort annerledes nå. Men….etterpåklokskap er ingen eksakt vitenskap, har jeg skjønt.

Jeg anbefaler ingen å gjøre som jeg gjorde. Hvorfor skulle jeg være så forbasket praktisk og handlingsorientert? Saken er at vi er forskjellige. Vi gjør det vi må. Så får det bli deretter.

Neste gang vil jeg skrive om den neste fasen, som kalles reaksjonsfasen. Viktig, viktig….Jeg håper at dere vil følge meg videre.

Drømmen

Nok en bussdrøm: Tom og jeg sitter på bussen. På neste stopp skal vi av. Da bussen stopper, hopper jeg ut og regner med at Tom følger etter. Men da jeg snur meg, ser jeg at han fortsatt sitter der, og nå kjører bussen videre. Jeg roper navnet hans og løper etter, men han enser meg ikke. Fortvilet ser jeg at bussen forsvinner i det fjerne.

Nokså opplagt symbolikk, vil jeg tro…

Musikk

Lytt til «Days» med The Kinks