Bygda som merkevare – sats på det du tror på!

Denne uka har jeg jobba med å forsøke å tenke ut et nytt produkt, noe som kan lages i bygda mi. Helst med lokale råvarer. Helst skal det lønne seg og.

I en alder av 42 har jeg blitt skoleelev igjen. Så dette begynte som ei skoleoppgave. Men det setter jo fantasien i sving, når man får lov å tenke helt nytt. Jeg har alltid tenkt landbruket burde handle om matproduksjon. Så aller helst burde jeg vel hatt dyr på båsen, eller ihvertfall tenkt på å få det.  Men alt må ikke nødvendigvis være akkurat slik det var. Det er om å gjøre å være endringsdyktig og villig – hvis du gjør som du alltid har gjort får du det du alltid har fått!

Bygdene trenger gründere. Her er noe jeg skrev i HA om dette i fjor sommer, les gjerne :-). I bygda mi er kommuneadministrasjonen en av de største og viktigste arbeidsplassene. Det er ikke rart de i sentrale strøk vil slå kommuner sammen.

Men lokalsamfunnene klorer seg fast, ikke fordi det virker som en god idé sett utenfra at det bor folk her. Men fordi det er en god idé for de som allerede bor her. Fordi man fortsatt har et lite håp om at alt snakket om et bærekraftig samfunn og et grønt skifte skal få folk til å se i vår retning. At det snart vil gå opp for folk!

Alt snakket om tidsklemme og for høye boligpriser, det finnes strengt tatt ikke i hele landet. Det er et menneskeskapt problem, det kan forandres. Det krever bare at vi våger forandring.

I fjor lagde Alvdal bondelag videoen «bønder i hele landet»:

Det kunne like gjerne vært en kampanje for «folk i hele landet» eller «jobber i hele landet», selv om jeg selvfølgelig mener at landbruket er kjempeviktig for distriktene.

Den største trusselen for et lite sted er antagelig mangelen på arbeidsplasser. Det er ikke mange nok, ikke spennende nok jobber. I fjor sommer kom en bort til meg på butikken og spurte om jeg skulle flytte tilbake, jeg dro litt på det, nølte litt med å svare. Mest fordi jeg ikke var forberedt på spørsmålet. Jeg visste ikke helt hva jeg skulle si, jeg hadde jo en gang vært 16 og reist fra bygda og tenkt jeg aldri skulle bo her mer. Og nå var jeg i ferd med å overta en haug med gamle hus og det som følger med.

«Jeg må bo litt to steder inntil videre, det er ikke så lett med jobb» sa jeg.

«Du må være tålmodig, og så kan du ikke være kresen» sa han jeg prata med.

Jeg smilte litt av det da, gikk og tenkte på det noen dager. Jeg skjønte jo hva han mente. Det ville bli jobb, hvis jeg var innstilt på å ta det jeg fikk. Men jeg vet ikke om jeg vil ha hva-som-helst. Kanskje er jeg litt kresen, men er ikke det greit da? Jeg har forventninger og drømmer, det er noe jeg egner meg bedre til enn andre ting.

Jeg vil ha et like innholdsrikt og meningsfylt jobb-liv enten jeg bor i fjellet eller i byen. Jeg vil ikke en gang måtte bestemme meg for å bare være på et sted. De jobbene jeg vil ha vokser kanskje ikke på trær, i hvert fall ikke her. Men jeg kan jo forsøke å tenke nytt om hva jeg kan gjøre eller lage min egen arbeidsplass.

Hvorfor i all verden skulle jeg ikke kunne bo her og ha en jobb jeg trives med? I vår tid burde det være fullt mulig. Aldri har det vel vært så enkelt å gi blaffen i geografien og satse på arbeidsplasser i hele landet? Aldri har det vel vært så enkelt å forflytte seg, du kan bo hvor du vil og ikke gå glipp av noe. Du kan streame og google og maile, twitre og skype. Aldri har teknologien vært så uavhengig av hvor du jobber fra, allikevel vil noen sentralisere. Det er noe som mangler… vilje eller mot, kanskje?

Folk i byen tenker annerledes om bygda, den kan være kuriøs, romantisk, den bærer på minner om barndom og besøk på landet. De tror den er ulønnsom, en dårlig investering, utgått på dato. Men søt og sjarmerende i små doser. Folk i byene er villig til å betale for denne nostalgien i riktig innpakking!

I Oslo er bygda noe du finner som produkt i interiørbutikkene og klesbutikkene (innovative, gode ideer – akkurat det jeg trenger). Som kule prints på puter med ulv, reinsdyr, harepuser og bjørn. Eller som her, hvor høyriver og traktordekk har blitt knagger og gulvtepper. Norskt og kult.

På felleskjøpet koster ei slik rive 249.- med skaft, som knaggrekke må du legge i litt ekstra, da koster den 799.- uten skaftet. Ikke at det ikke kan være verdt det – ideen er jo kjempetøff! Det er ikke knaggene eller teppet i seg selv som er så spennende, det er traktoren og høyriva. Kanskje spesielt traktoren. Men jeg vet ikke om jeg skal betale 5000 for at det skal se ut som en traktor har kjørt over stuegulvet mitt, selv om jeg har litt lyst.

Det som allikevel er litt rart er at det går et skille i befolkningen mellom dem som vil ha traktor / traktorspor på gardsplassen og traktorspor i gulvteppet. Mens de egentlig, innerst inne, har følelser og engasjement for den samme greia!

Eller elghodet fra Northern lightning som er så nær elgen som noen ønsker å komme. For sikkerhets skyld heter han «Moose» og lyser i mørket.

Jeg jobba en gang i en møbelbutikk som solgte slike ting, det var den gangen kuskinn var super-hotte. Alle ville ha et på gulvet. Jeg fikk en dag inn ei dame i butikken som skulle kjøpe ett, men hun ville ha et mye større et. Jeg ble litt opprådd, du kan jo ikke bestille kuskinn etter kvadratmeter-prinsippet. Jeg så på henne og sa «de er jo omtrent på størrelse med ei ku, da». Sammenhenger som dét er ikke lenger åpenbare for alle. De som har kyr vil kanskje ikke ha ei ku som gulvteppe, mens de som har kuskinn på gulvet helst ikke vil vite for mye om kua.

Noen andre som visste bygda kunne bli en «hit» var Moods of Norway-gutta som malte traktoren rosa og tok han med fra Stryn og ut i verden. Så havna Norge og Stryn på verdenskartet. Og folk verden over går rundt med klær med en liten traktor på. Visst er det mulig å tenke nytt og gjøre ting annerledes.

Jeg lurer på hva som skal til – hva kan jeg finne på hvis jeg skal lage et nytt produkt? I Løten lager de flatbrød, på Nes er det solbær, kjoler og eplesaft, i Søre Osen er det pultost osv.

Noen sier at hos meg er det for kaldt for potet, for kort sommer for honning, for lang vinter for det meste. For mye rovdyr for sau. Men jeg tviholder på noe mor mi en gang sa om meg: «Når Ellen vil noe, bruker det å bli noe av». Og det ei gammel tante sa – «Den som gir seg er en dritt!»

Noen som har ideer å bidra med? Gjør du noe spennende der du bor? Lite eller stort?