Alle disse øyeblikkene!

Hva er det med denne tiden? Alle disse øyeblikkene som blir til dager, måneder og år. Det raser av gårde så fort at forrige bursdagstall ikke er tilvent før et nytt dukker opp.

Det kjennes jo litt ekstra da, når bløtkaka skal bakes og dekoreres av egen feiring gang på gang. Tall er det lenge siden jeg dekorerte med. I år skrev jeg; – Jammen høl du deg godt.

Skal en baka sjøl, må’n skryte sjøl, mener nå jeg. Ja, for damer fikser jo sin egen bursdag, mens mann og barn blir fiksa for. Underlige saker, men kanskje akkurat det er særegent akkurat i denna heimen her? Neida, jeg klager ikke, jeg kom bare bråttom på det.

I år trur jeg at jeg holder på tallet fra i fjor, eller det før der igjen. Eller kanskje det er lettest og holde på det siste tallet og bare korrigere det første hvert tiende år?

Jada, selvfølgelig, jeg er utrolig glad for åra jeg får, men kunsten – å leve i nuet og – nyte hvert øyeblikk, har jeg foreløpig ikke fått fullstendig taket på. Den hviskende stemmen på venstre skulder som hveser, prikker og minner på sløsing av tid og tanker og andre saker. Ja, han er til tider svært plagsom. (jeg tror ganske sikkert det er en han) En såkalt medhjelper som mer hindrer enn hjelper – Å leve i nuet og nyte øyeblikkene.

I alle fall. Fornemmelsen av å ha -All verdens tid, sammen med små glimt av at den går for sakte, ja den er definitivt over.

Det er rett og slett ikke meg gitt og klare å utnytte eller nyte maksimalt. Jeg sløser med tiden. Jeg mister øyeblikk i iveren etter neste opplevelse. Jeg går fortsatt på bommerter om at enkelte unødvendige saker og ting kan gjøre meg lykkelig. Jeg fikser fasade og liker likes i en slags bekreftelse av meg selv.

Oppi alle mine miss, så prøver jeg likevel – Å leve livet fullt og helt. Være takknemlig og verdsette goder og flaks. Minne meg selv om det IKKE er – fordi jeg fortjener det. Mer tilfeldigheten av at min tid, mine folk, min Hamar by og mitt land Norge, ga meg det. At jeg trakk et livslodd som ga flere muligheter og færre hindringer.

Kanskje velstand gjør det vanskelig å nyte fullt og helt? Akkurat det er vel mange av oss ganske sikre på.

Kanskje også litt selvjusterende livsløgn er en del av overlevelsen? Kanskje jeg er har blitt gammel nok til å akseptere min tilkortkommenhet? Kanskje bra nok er bra nok og snill nok er snill nok. At midt på treet funker. Fram til neste feiring med juksetall……..

I will do my best!