Avstandsforhold

Så satt jeg der. NSB skulle frakte meg til Gardermoen for en aldeles så liten Norwegian flight.

Etterlengtede fridager i ukjent terreng var absolutt noe å glede seg til. NSB-glohet kaffe fra automaten er jo sånn passe, men i glede og forventning høyner – sånn middels til aldeles nydelig, på null komma niks.

Flokken hjemme er vinket farvel med lovnad om både snapper og videosnutter. Jeg har stort sett forsømt meg litt ved tidligere reiser, men lover nå å dele – vidt og bredt. Her skal det sendes vakre bilder og tette oppdateringer. Tekstes kort og presist med – suverent#solskinn#nydelig#nyter og avslutte med – God jobbedag videre.

Mens jeg sitter der og tenker på den fine flokken og bokstavelig talt føler at verden går på skinner, så kommer jeg samtidig på at jeg skal sende en aldri så liten snappings allerede nå fra NSB tog passert stangebrua.

Det er da det fatale oppdages. Den er ikke der. Ei hånd i veska kan umiddelbart konstatere at mobilen er glemt. Hodet skanner ganske kjapt en mobil med haleheng på kjøkkenbenkens ladestasjon.

En følelse av fortvilelse skyller gjennom kroppen. Frustrasjonen over det faktum at ingen info verken fra meg eller til meg er mulig de neste fem dagene.
Hjernen booster det videre opp med en slags ensomhetsfølelse og vaklende utrygghet. Samtidig minner den samme hjernen meg på at i helt normale hoder så er det et slags kompass. En innbygd GPS om du vil. Der min skulle sittet, muligens i frontlappen, er det tomt og ingenting. Mitt indre kompass er ikke bare ubrukelig, det ER rett og slett ikke.
Fant ikke veien, kan du si.
Teknisk hjelp har reddet meg mer enn en gang.

Nå kjennes fortvilelsen helt enorm. Åssen er det mulig? Jeg har glemt han (jeg har alltid sett på mobilen som et hankjønn) jeg er total avhengig av. Han ligger igjen hjemme med halen i stikkontakta.

Den kjære og brysomme vennen som nærmest betraktes som en i flokken, er rett og slett glemt. Det er flaut og si det, men krisemaksimering var på gang. Hoppe av på Stange, booke om flyet. ……

Jeg måtte etter hvert innse det faktum at han (mobilen) og jeg skulle ha et avstandsforhold en fem dagers tid. Eller strengt tatt legge hele forholdet på hylla. Ikke en lyd fra noen av oss skulle navigere seg fram over hav og fjell. Nå skulle livet leves alene. Jeg vrir hele greia om og tenker at detta er sunt. Å bli så avhengig i et forhold er garantert ikke bra. Alle psykologer sier det.

Jeg må rett og slett bruke dagene på å løsrive meg. Se på det som en dannelsesreise for godt voksne som bør klare å stå på egne ben. Jeg skal frigjøre kropp og sinn fra snapper insta og facebook.

Hurtig leting etter noe som ikke er der, som en slags abstinens, avtar etter et par dager.

Turen ble fin den! Jeg bestemmer meg på hjemturen at nå skal det bli andre boller. Han, altså mobilen, får finne seg å ligge litt mer i skyggen. Som en perfekt kjæreste skal’n bare tas fram etter strengt vurdert behov. Likevel, jeg gleder meg en smule til å se’n igjen.

Idet kofferten droppes i gangen, spurter jeg til telefonen og håper på et kjærlighetsfullt gjensyn. Det ble det ikke. Han er rett og slett sur. Eller svart da. Tyst og dyster ligger’n der. Ikke ferdiglada, men derimot utlada. Svart som natta.

Et øyeblikk personifiserer jeg den såpass at jeg kjenner på svik. Svik og bitterhet fra en som føler seg glemt. Litt sånn svar på tiltale fra mobilen sjøl. Jeg tror nemlig slike typer som han vil vi skal trenge dem døgnet rundt. Ved minste tegn til løsrivelse, blækker de ut og går i svart. Når de aner eimen av et kommende brudd tar de igjen kontroll og verdighet ved selv å bryte.

En oppklarende prat er jo kul plent umulig. Jeg ble sur sjøl og dropper’n i bøtta for farlig avfall. Pokker, det må da gå an å klare seg uten en så klengete sak? (Jeg vurderer i alle fall en annen modell med helt annen innstilling til livet og sin eier).

#lykkeligeieravnymobilsomnoengangerliggerigjenhjemme #avstandsforhold