Det beste i livet……

– Det beste i livet er gratis. Jeg hadde en gang ei tante som brukte dissa orda eller denne påstanden. Det ble på en måte hennes moralske mantra å minne alle oss andre på akkurat det. Nesten en livsoppgave vil jeg si, sånn sett utenfra.

Hun så nok på seg sjøl som selve fornuften og moralen. Vi andre måtte læres opp, justeres og kjenne på en aldri så liten dårlig samvittighet over både kapitalistisk og følelsesmessig sløsing.

Jeg er i slekt med dama, men det er noe kluss i genene her. Jeg leter og leter, men finner så lite som er gratis. Nesten ingenting vil jeg si. Joda, jeg skjønner saken. Hva tanta prøvde å formidle. Det enkle livet, kjærligheten, den brusende lykken over at du har det du trenger, den inderlige gleden over snille barn.

Det hun også tok med i gratisregnskapet, var å høste fra naturen. Ja da, jeg ser at jeg hadde og fortsatt har noe å lære. Men helt ærlig, det er ekstremt lite som er gratis. Sånn helt gratis gratis. Det beste i livet koster penger, det er min erfaring. Det er helt klart at tanta ikke var i besittelse av et eneste materialistisk gen. Like klart som at vi andre hadde et par tydelige og moralsk forkastelige, ifølge tanta sjøl.

Noen av oss har kanskje litt for ofte kjent på en slags lykke og samtidig innsett at gratis var `n ikke. Kjolen jeg kjøpte her om dagen for eksempel. Jeg trengte ny kjole. Den saken var grei. Likevel, slike moralske formaninger sitter godt i. Jeg hørte en hvisken fra oven…… gjentagende og messende… – du har kjole…du har kjole.
Tanta mi hadde helt klart funnet fram sin lange med psykedelisk mønster. – Like god som ny, var også ganske gjentagende ord fra henne. Jeg vil tro det årlige klesbudsjettet knapt nok var tresifret. Gratis hadde vel heller ikke hennes kjole vært, men den gikk bare aldri ut på dato. Det var det som var forskjellen. Best før og siste forbruksdag var en fjern tanke for både tanta og kjolen.  Kjoleprisen hennes ble dermed fordelt på antall visninger. Nærmere gratis kommer du ikke. På mine kjoler derimot, er det helt annerledes. Prislappen på den nye ble forresten sendt gjennom ei makuleringsmaskin. Søpla var for utrygg.

Dama fikk nærmest sjokk den gangen jeg fortalte at jeg betalte for å holde meg i form. Hun synes det var en vederstyggelighet og ren og skjær galskap. – Du kan jo bare gå ut i Guds frie natur, husker jeg hun sa. Ja, hun hadde jo rett.

Dama hadde en egen evne til å få meg til å føle meg som den største sløser`n i verden. Uansett, naturen er i utgangspunktet gratis, men enten en er mosjonist eller trimmer. Gode sko og riktig tøy er likevel et must. Tusen spenn pr par og en drøy lapp for resten av bekledningen. Da himla tanta med øya. Hun gjorde et aldri så lite bikk med hodet. Jeg fulgte retningen og blikket mitt falt på et par slitte og morkne gummistøvler og en anorakk – fra den gang da. Jeg lot som jeg ikke skjønte. Det gikk fint. Hun hadde små forventninger etter 40 års innpodning.

Er det meg det er noe galt med? Jeg finner liksom ikke noe i livet mitt som er gratis. Sånn helt gratis. Jo, unga mine, barnebarna mine. Det er den største lykken jeg kan ha og som gjør meg så inderlig gla. Men stopp en halv, helt gratis………
Tanta mi var forresten mann- og barnløs.