Egentlig en fin fyr

Mor og far sa det ofte: – Han er egentlig en fin fyr. Det «egentli`et» skjønte jeg etterhvert var det som gjorde hele forskjellen.
– Det er en grunn til alt, sa de også. Både – egentlig og – grunn til var bare små elementer av hvem den fine mannen var.

Dette var beskrivelsen de ga av mannen i min barndomsgate, han som egentlig var en fin fyr, men som var for rusa til å skjønne det selv. Det åpenbare og mest synlige i hver og en av oss, er bare en flik av helheten. Det var greit å lære og har gitt meg noen påminnelser senere i livet.
Jeg husker han så godt. Han hadde, nesten alltid, en mer eller mindre vinglete gange. En blid mann, som trengte rusen for å være akkurat det.

Tror ingen unger i gata var redd han. Sjøl hadde jeg vel heller blitt en smule nervøs om jeg hadde sett han både rak og  med festa blikk.  Nei, han vingla og sjangla både i blikk og bevegelser. Det var rett og slett slik han var. Gjentagelsen ble hele sannheten, sett gjennom barneøyne.
Jeg husker at mor spurte far – Hvordan har han råd til alt detta brennvinet? Far var klar og tydelig – Han drikker stort sett bare av flasker uten etikett.
Jeg kunne ikke spørre hva han mente. Det var mor han snakket til. Ikke meg.

En dag hadde han nok helt innpå nærmere to, uten etikett. Nabodama, som var mer enn fresk i språket, sto i vinduet og så den -egentlig fine fyren komme flaksende og vid i venga. Han gikk ofte sånn med arma rett ut, når brennevinet hadde rota til koordinasjon og balanse.
– Dæ er nemmen itte bære fuggler som flyg, ser je.
Det lå lett og latent i henne, slike metaforer. Hun sier det jo bare til seg selv, siden han det var mynta på, både bokstavelig og overført, var helt utpå jordet.
Så detter han. Flaksende balansearmer kunne ikke oppveie for to uten etikett. Nabodama hadde et hjerte av gull, tross i at hun hadde en kjeft som en drage. Hun løper utpå for å hjelpe`n. Det går ikke. Han er som en pappsprellemann der tråa er klipt ved hvert ledd. Når hjerte og drage er i konflikt hos slike kvinnfolk, vinner stort sett dragen. Hun kikker på han i det han prøver å stable seg opp på alle fire og roper;
– Det er nemmen itte bære bebbier som krabbe hell.
Likevel, både mor og far og nabodama mèd, hadde skjønt det

 –Han var helt klart en fin fyr. Han skjønte det bare ikke selv.