En bør aldri gå glipp av en anledning til å holde kjeft!

En bør aldri gå glipp av en anledning til å holde kjeft!

Jeg leste disse orda her om dagen. Følte meg litt truffet og  ser helt klart at mye ro har gått tapt i egen skravling. Helt samtidig som jeg gikk inn i min egen selvkritikk, kunne jeg lett anbefalt det samme til en mengde skravlere som synes egen røst klinger vakrere enn vakrest.

Men, en får begynne med seg sjøl. Tiden er inne for å ta innover seg tausheten og roen. Sommeren skal sanses og ikke skravles bort. Jeg skal nyte sildrende vann og fjern moskustramping. Lytte til Dovrefjell’s egne lyder.  Bare være til i naturen. La alt tale for seg selv. Ittno og ingenting skal forstyrre min indre renselse. Litt ekstremsport for mitt vedkommende, men tenker det mest skal bli godt.

Nå har det seg sånn at det er bygging av hytte på Dovrefjell. Da reisefølget mitt er dedikert til snekring, måling og undring, blir det en gyllen anledning til full fokus på taust mot taust. Lyden av rennende vann og en trampende moskus oppå platået, trenger ikke noe motsvar. Jeg starter allerede i bilen. Finner roen og tausheten og går inn i mitt aller innerste og dypeste kammers. Det går ikke lang tid før «snekker`n» og akkurat nå sjafør`n, lurer på om noe er galt:

– Er du ikke i form? Er du sliten? Hva tenker du på a?
– Er det ikke mulig å nyte stillheten, svarer jeg.

Taushet er ikke nødvendigvis gull. Snekkersjåføren tror jeg er sur. Han ser dypt bekymret ut. Store forandringer er jo alltid vanskelig. Eller, akkurat det er jo litt selvskryt og jug, jeg har strengt tatt vært sur før. Jeg blir likevel nødt til å forklare mannen om prosjektet. Han får fort sansen. Vel fort vil jeg si. Roser det nærmest opp i skyene. Det var da voldsomt! Jeg har en tirade av ord på tunga, men full skjerpings gjør at jeg ikke sprekker ved første utfordring. Vi passerer Dovregubbens hall og er snart på plass der byggingen foregår. Det er et artig sted bestående av ei campingvogn (arbeidsbrakke) gammel og delvis ny hytte under bygging. En sånn litt Reodor Felgen-plass, fullt av ting og tang for mulig gjenbruk i en kreativ snekkerhjerne. (Ja da, jeg har oppdaget det. Gjenbruket må plasseres i hytta, ikke i hjernen)

Jeg velger å gå tur langs oppmerka pilgrimsti. Siden mitt indre kompass ikke virker, må jeg ledes for å unngå leting. To timers vandring gir ro i kroppen. Stemmen er så vidt brukt i det ei fjellmus pila forbi meg i lynga.

Vel tilbake til Reodorfelgenplassen, kjennes det fantastisk godt å sette seg. Mannen med hammeren nikker bare taust i det jeg entrer plassen. Ingen interesse er å spore. Herre jemeni, jeg trenger litt ros. Litt trøst og. Jeg har gnagsår. Snakk til meg da, du snekkermann på fire meter. (sånn ca fra nederste trinn på stigen til snekkerhue på toppen)

Jeg går bort og roper opp ros over alt han har rukket. Drar på litt ekstra, slik det er naturlig for skravlebøtter som meg å gjøra. Kun et nikk til takk. Han har tatt kommunikasjonsavbrekket på skjære alvor.  Der står`n, fire meter høy og har grepet min ide til eget gull. Det gjør liksom hele saken annerledes. Rett og slett dårlig.
Vi er da på fjellet. Det er da ingen skam å snu. Innse at gode ideer ikke støtt er det.

Hjelpe meg, her må fantasien brukes, hvis ikke blir detta ei usedvanlig lang helg. Jeg starter med fortellingen om moskusen jeg så på bare tjue meters avstand……………HÆ! svart`n, samtidig  som jeg kunne ane litt himling med øya i det han igjen inntar klatrestativet for ei ny femtimers økt. Ja, det var da forsøket verdt. Et tiendels sekund trudd`n på meg

– Ska du juge må du juge godt, sa mora mi. Denna var tydeligvis ikke god nok. Jeg tar meg et aldri så lite glass for kreativ tenking og bedre fremstøt. Dårlig kommunikasjon kan jo ta drepen på ethvert forhold, så her må jeg ta ansvar.