Den gang vinteren var passe kald og sommeren var akkurat slik somre skulle være. Været var slik været skulle være og ære være været for det.
Det regna i Bergen og var bikkjekaldt i nord og ingen forundra seg. Alt var som forventet og «klimakrisa» var ikke oppfunnet. Det sorte på havets bunn var ennå ikke forvandlet til gull. Glitteret som senere strøs over nasjonen, var vi lykkelig uvitende om.
De voksne drakk kaffe og så på Detektimen på fredagskvelden. Vi så på finsk fjernsynsteater på tirsdag og alle var enige om at akkurat det var noen trøstesløse saker.
De som hadde litt ansvar ovenfor seg og sine så Dagsrevyen hver kveld klokka åtte. De litt mindre så på gullfiskene og deretter Pompel og Pilt eller Mr. Nelson. Alt var i beste kvalitet fordi valgene ikke fantes. Lørdagsunderholdningen passa hele hurven. Odd Gryte var bra, Erik Bye var best. På onsdager snakket vi om det elendige fjernsynsteateret, men skrøt av dama som lagde mat med en liten persilledusk som pynt.
Vi snakket om hva vi så, på voksen eller barnevis. Alle så det samme, det var bare alderen som avgjorde valgene. Det var den gangen for veldig lenge siden da NRK hadde monopol på sannheten og livet og hallodama hadde høyt hår og så ut som en million dollars.
Slik er det ikke lenger. Å treffe på noen som har sett det samme som deg, i mengden av valg, er litt som å spille lotto. Vi sitter hver for oss, med opptil flere skjermer. Vi ser, hører og ikke minst ytrer, det vi selv vil og måtte ønske.
Hva binder oss sammen i dag? Eller trenger vi ikke bindingen?
Referansen blir i alle fall sprikende i mengden av offentligheter. Noen velger egen sannhet og sprer den så godt gjødsla at lukt og ubehag kjennes i hele kroppen. Sannhet og kritiske vurderinger er ute av drift. Å jobbe for hva man ønsker er ut, men å skrike høyt om hva man ikke ønsker er in. Alt for mange roper altfor høyt den «sannheten» de finner til enhver tid? Det kan virke som om de realiserer en drøm om å høres og synes. Koste hva det koste vil. Kan det være sånn at det kan skape noen skjeve holdninger når vi mangler korrigeringer fra et felles ståsted?
Friheten til å mene og ytre er så stor, har så utrolig mange arenaer og blir ofte for vanskelig å håndtere. Det gir grunn til å bekymre seg for at ytringsfriheten er på ville veier og at den ikke lar seg forene med alle de ville veiene den kan benyttes i. Det blir for mange «sannheter» og den veiviseren mange trenger uteblir fordi vi er mer sultne på applaus og slett ikke korrigeringer. Det er en utfordring at vi ikke har noen felles offentlighet.
Kanskje vi må gå i vårt innerste inne. At tiden er inne for å tenke mer, lytte litt og rope lavere.
Skal vi Leve lykkelig i alle våre dager må vi gjøre det i felleskap og ikke hver for oss.
Du må bruke ditt eget navn hvis du skal delta i debatten.
Hold en saklig og respektfull tone og husk at mange kan lese det du skriver.
Brudd på disse reglene kan føre til at du blir utestengt fra forumet.