Godt 2018

2018 har inntatt verden. Det går unna, for å si det sånn. Vi som har levd en stund, synes 90-tallet var i går.

Den følelsen ligger nok antagelig i antall levde år og tilbakelagt tid. Det er nok ikke sant at tiden går fortere og fortere, men det er helt klart sant at det kan føles slik. Fakta og følelser er ikke en og samme sak.

På 90-tallet var Gro Harlem Brundtland statsminister og Arbeiderpartiet var partiet for «folk flest».

I en strøm av kamprop, sanger og ikke minst stor tro på at en mer rettferdig fordeling av godene var mulig. En partisolidaritet som nærmest lå genetisk nedarvet i mange av oss. Et parti våre forfedre trengte, og du som avkom fikk slusa inn med morsmelka. Det ble nesten noe religiøst over det hele. Tilhørigheten satt sterkt i et urokkelig nedarvet fellesskap.

Taust og tyst var nok en beskyttelse for toppene den gang, men sikkert også langt nedover i rekkene.

Den tid er forbi og godt er det. Begrepet «det blåser på toppene» har satt nye spor og gjort mange vindskjeve og noen aldeles nedblåst. Samtidig får vi i stormen huske at antagelser og følelser ikke er fakta og at fakta slett ikke er antagelser. Det er et forvirrende mediebilde vi lever i.

Men, jeg skulle ikke skrive om dette. Jeg skulle ønske – Godt nytt 2018. Mange har, etter sitt – Godt nytt år-ønske, tilføyd noe sånt som – Vær gode mot hverandre, eller – Husk å være snill. Det var da jeg kom på Harlem-uttrykket – Det er typisk norsk å være god.

Kanskje tiden er inne for å gjenta slagordet i en videre sammenheng? Det ville selvsagt forpliktet langt mer. Når vi før så nøden ute i verden, var det en enveis-kikking. Slik er det ikke lenger. Verden er tettere på. Vi sees og hører på tvers av goder og rikdom. Vår overflod sees i samme grad som vi  ser det motsatte.

Så utrykket kan vel bestå, men i en mer inkluderende og utvidende  versjon;

– Det er typisk norsk å være god….så vidt og bredt vi kan.