Harry eller……..

Er Harrytur til Sverige i ferd med å ikke være så Harry mer?
Eller er det sånn at en og annen tur kan kamufleres bak Guilty Pleasures? Ikke for mye og ikke for ofte, men bare en sjelden gang?

Siden Harry opprinnelsen er en eliteoppfinnelse for å skille mellom arbeiderklassen og eliten, må jeg si at et og annet Harrystempel ikke alltid er å forakte. Dessuten, bare man toutcer Harrylisten på et par punkter, og kjenner på skammen sammen med gleden, er det mulig å gå fri. Altså Guilty Pleasure. Man føler litt skyld over nytelsen, men det er et bevisst valg i vrimmelen.

Det må da være DødsHarry og tenke på hvor Harry saker og ting er?

Det må da være DritHarry og være så redd at det må kamufleres bak – Guilty Plesaure for bevaring av et høykulturelt stempel?

I gamle dager var du Harry når du gikk i joggedress og Adidas slippers. Du var Harry når du dro på campingtur og grilldressen var i nylon. Velbrukt med sigarettglo-merker og skjolder av øl.

Etter hvert er det langt mer å holde styr på. Harryfolka er også preget av velferdssamfunnet. Det som den såkalte eliten legger fra seg som oppbrukt, defineres etter hvert som Harry. –Smuler er også brød, vær så god, vi er godt forsynt.  Biffen som fiffen spiste på 80-tallet er gått ut på dato. Den er bokstavelig talt blitt BlodHarry.

Kan det være sånn at denne Harry- eller elite-definisjonen er det mest Harry av alt?
Kan det være sånn at de som sitter med reglene også er en smule Harry?

For min egen del så har jeg siste tia vært på grensehandel for kjøtt og flesk. Jeg har ledd så jeg nesten gråt av et danseband med touch av revy. Jeg har grått på en klassisk konsert i Praha (kanskje litt småHarry å reise dit). Jammen har jeg også vært på storbandkonsert med damekor og klassiske perler på en snor. Selskap, med klassisk musikk som tema, har jeg også rukket.

Det har egentlig vært mye av det meste og alt har vært opplevelse. Jeg har ikke kjent på et snev av å være Guilty, men derimot fått en god latter, drukket -over grensen- god vin og felt en tåre over steindøde komponister som var flinkere enn flinkest.

Nå føler jeg med ferdig skrevet om – Harry or not.

Nå skal jeg ta på meg joggebukse, skjenke meg et glass  og trykke på fjernkontrollen. Kanskje også ringe Ryen for et par D.D.E.-billetter, godt kamuflert i Kirsten Flagstads ånd.

Oi, der var det allsang på grensen til det brutale. Eda-camping-party. Øl, vin og Coca Cola, halvveis gjemt i en røyksky av svensketilbud.
Det er så Harry……. Jeg kan da ikke se slik……