Harryhandel………

Så dro jeg igjen. Reiste straka vegen til Charlottenberg. Det var lenge siden sist, så faren for å stemples som fast kunde, var relativt liten. Likevel, 28 mil, tur/retur for påfyll av noen luksusforsyninger med litt lavere kg- eller literpris, ja det gnæg litt i kroppen.

Hadde en hatt en aldri så liten snuslæppa som måtte fylles, kunne jo det vært saken. Eller at sig var den store avhengigheten. Jeg mener jo strengt tatt at slikt dritt skal koste dyrt, men hadde jeg hatt lasten, så hadde jeg vel handlet.

En kunne også vært uheldig og hatt en kropp som skulle vært aldeles – gluten og laktosefri, ja da hadde det vært en behovstur. Nei da, slik er det ikke. Mål og mening må`n stole på at kommer sigende rett over grensa.

Jeg ankommer nytt land og er plutselig utlending. Jaggu meg rart nok, for summingen av stemmer er definitivt på  eget morsmål. Det trøster meg litt, men tenker samtidig at jeg må da i herrens navn være voksen nok til å stå for litt svenskeimport av nødvendigheter. Det er ikke noe rart en stusser på andre, når`n strengt tatt ikke helt forstår seg sjøl.

Jeg grabber en handlevogn på størrelse med en container. Er på leting etter noe jeg trenger. I vrimmelen av kjòttfars, korvar og godis for steriliserad manlig katt, precis bredvid oppblåste kyllingfileter av det mer semre slaget, finner jeg flesk. Ja, jeg liker stekt flesk. Genetisk bør jeg være forsiktig med slikt, men akkurat nå datt et par kilo ned i container`n.

I det jeg dukker opp fra fleskedisken, møter jeg den første bekjente. Herre jemeni, drar dom helt hit`å?  Jeg sier det ikke, bare tenker det. Et slags fellesskap siger inn å gjør meg tryggere. Jeg velger den klassiske og lite originale setningen:
-Jasså, en aldri så liten Harryhandel på dere også?
– Nei nei, vi er inne for litt smør og melk. Vi har en stuga ikke så langt herfra.
Du da?

Jeg kikker ned på flesk og fanteri og føler nærmest at jeg er tatt på fersken. Det beste er å si det som det er.
– Nei, jeg har ingen stuga, så jeg er på ren og skjær Harryhandel.
Det ble liksom ikke noe mer å snakke om, så dermed triller jeg videre på containervogna.

Da dukker det jammen opp ei jeg ikke har sett siden miniskjørt og tupert hår var hottere enn hottest..

Jeg prøver meg igjen:
-Jasså, en aldri så liten Harryhandel på deg også? (En blir så fantasiløs ved slike brå treff)
-Neeeeiiiii, vi har vært på konsert i Karlstad. Bare en liten stopp for det aller nødvendigste.
-Akkurat ja!
– Du da?

Tja, hva skal`n si à? At`n er på en slags -Flesk, tobakk, sprit og heisa tur med håp om å ikke bli tatt ved grensa.
Nei, jeg sier ikke det og det er heller ikke sant. Jeg kunne jo ha sagt at det var hyggelig med en biltur, men det var 32 varme ute. Da jeg kjente på harrygnaget tidligere på dagen, var liksom trøsten at alle var i samme båt, eller i samme Charlottenberg om du vil.

Men sjelden er det så enkelt. Den siste bekjente var liksom redningen før kultureliten hadde ødelagt hele overfarten. Hun hadde ei slik containerhandlevogn som bula i sidene og skalla i skyene. Her var spørsmål unødvendig.

Alt var sagt og jeg kjente på fellesskapet.