Hvem er egentlig folk flest

Hvem er egentlig folk flest? De vanlige, alle og enhver, eller den tause majoriteten? Har de et felles ståsted og en felles fornuft? Da er det fare på ferde. Da er det på tide at politikerne våkner.

Selv tror jeg folk flest er en gruppe mennesker som omtaler seg akkurat som det, uten noen større vurderinger. De politikerne snakker til og lytter til, i alle fall til en viss grad. Dem de lener seg på, fordi avviket er minst. En slags elite av folket med en sterk fellesnevner. 

Hvis det er sånn, hvem er da alle de andre? Alle de som støtter begredelige mennesker med makt, posisjon og slett moral.  Kanskje vi i egen samklang har glemt at det finnes menn og kvinner som er desperate nok til å se disse som sin siste sjanse? At de faktisk kan identifisere seg og samtidig føle et håp og en snev av makt.

Jeg tenker på populistiske maktpersoner og hvem som støtter dem. Disse politikerne som setter spørsmålstegn ved alt som ikke går i deres favør. De som er narrsistens sterkeste ansikt og kun lar seg sjarmere av eget speilbilde. Politikere som dyrker egen makt og posisjon fra folk som, kanskje innerst inn er fortvilet eller ikke vet bedre.
Hvem er de? – Folk flest,  vanlige folk, eller  den tause forsamlingen som ikke er taus lenger?

– Vanlige folk, forstått som et gjennomsnitt av folk flest, er i beste fall veldig upresist og ensartet. En forenkling av et mangfold som er snevret inn i et underlig begrep. Det er ikke lett å si hvem som kalles hva og hvorfor, men likevel, den såkalte eliten er de jeg oppfatter at de fleste snakker til og om. Det er de som går under betegnelsen -Folk flest.

Hvis det er sånn, så er jo tanken nærliggende  at noen er blitt forbigått. Regnet som ufarlig og ubetydelige. At like barn leker best, begrepet har stått sterkt. En hærskare av folk med stor likhetsgrad. Folk som forstår hverandre så godt at det bare er nyanser som skiller den ene fra den andre. Alt tyder på at  politikere og folk flest må se det helt annerledes.  De kan ikke kun forholde seg til et slags felles ståsted eller en felles fornuft som er i tråd med deres egen. Glemmer vi, eller har vi over alt for lang tid glemt, at folk ser verden forskjellig?

Maktmenneskene  er ikke et korrektiv til elitens makt, men derimot mennesker som gjør seg store og framstiller seg som populære. De er narsissister som bare snakker med seg selv. Vi må gi dem mindre oppmerksomhet. Ikke la oss underholde. Ikke la oss  tro at vi forminsker dem  ved å omtale dem.

Vi må heller snakke med de som har funnet sin tvillingsjel og sett sitt speilbilde i  maktpersoner som bare speiler seg selv. Vi burde snakket med dem for lenge siden.

Minne oss på at inkludering og ivaretagelse er alfa omega for samhold og verdiskapning. Har vi overhørt stemmen som visket, ikke skjønt hvor farlig den er når den heves? Kan det være at akkurat disse stemmene nå får gjenklang hos politikere og ledere som er på ekstremt ville veier?  At de også sitter med en tanke om at like barn leker best?

Flokken er blitt så stor at de kan identifisere seg med hverandre og føle håp og makt i en felles allianse. En gruppedynamikk av de usunne slaget. Det bør ikke forbause noen at den kommer. Det er et sørgelig resultat hvor ofte fornektelsen av virkeligheten blir  både sterk og farlig. Hvor dokumenterte fakta  blir latterliggjort og fornektet fra en populistisk leder med høy stemme.
Det er også et sørgelig resultat av at den såkalte  -eliten og -folk flest, har glemt noen stemmer på veien til lykken og velferden.

Det bør være tanken og inkluderingen som teller, ikke populariteten som gjelder.