Jetspett eller Kopskalle?

«Jetspett, tullfjøl, gapatrost og sladrekjerring»
Jaggu meg, kjært barn og slik. En må vel strengt tatt ha passert en viss alder for å «komma hau» dissa betegnelsene. Sjøl «kjæm je hau dom ælle i hop».

Det var nemlig en som kalte meg «Gapspett», her om dagen. Eller var det Jetspett?

Jeg blir fort litt satt ut av slik kjapp omtale. Men altså, det var sagt i all vennskapelighet. Vi liker hverandre godt, men har en tendens til «å gapa» litt til hverandre, sånn med jevne mellomrom.

Saken var vel at jeg, i et litt sånn tullemegutpåprat, kom til å nevnte at Volvoen jeg kjørte, var en smule gammal og sigen. Rett og slett passert barndom, pubertet og langt inn i voksenlivet. Synger på siste verset, for å si det sånn.

Jeg er ikke «jetete», ikke så veldig i alle fall, men klarte likevel å lire ta meg ei lekse om at gamlebilen hadde gått ut på dato. Joda, jeg ble tatt på fersken med noe tomprat om uvesentligheter og en smule jåleri.

Prøver å redde meg innatt om hvor bensintørst og forurensende den er.  At jeg  vil bytte`n med noe mer miljøvennlig. Han skjønte nok at jeg prøvde å rette på dumskapen. Dra`n i land med en mer miljøvennlig tilnærming på en måte.

Det var bare det at han hadde sluttet å lytte til tullemegutpå praten min. Hardt og brutalt og antagelig rett fra hjertet så er`n klar og tydelig i betegnelsen «Jetspett» (skriver med J for det har da vel ikke noe med geit å gjøra?)

Ja, ikke vet jeg om dette er uttrykk som lever enda, men åkkesom fikk vel han som titulerte meg en påminnelse om at arten ikke var utdødd. Jeg er da glad for å kunne bidra. Være et levende bevis på at arten lever i beste velgående.

Ja, det er mulig at jeg er et aldri så lite- Narspett eller Jetspett. Jeg velger forresten å skrive det med stor bokstav, i tilfelle det mest betraktes som egennavn. I detta tilfelle mitt. Når en skal forstå et ord, sammensatt av to, så får`n ta for seg første del, ja sånn i første omgang, mener jeg. «Nar, å væra Narete». Eller for å gjøre det enda tydeligere, så et eksempel på hvordan tanta mi beskrev en «Nar».

«Hæn er så narete. Da vi kjøfte ny folkevogn, kjøpte hæn sei en splitter ny Volvo. Noe så narete. Denna kopen der høre itte heme her. Hæn får fløtta åt byen att. Der er dom like narete, ælle i hop».

Hver gang tanta mi ble oppjaga over andres vederstyggelighet, som hu sjøl kalte det, avslutta hun sin dom og avsky med de samma orda.
«Jeg helse værtfall itte på`n mer!»
Ja, ja, hu var raus med å setta «to streker» under egne vurderinger.

Da har jeg vel, ifølge tantes versjon, forklart hva en en ekte «Nar» er. Eller var, den gang det «krydde ta dom». Altså en som nare seg sjøl og prøver å nare omverden med noe slags glitter og stas. Eller i mitt tilfelle, unnskylde en litt sigen Volvo. Den andre stavelsen «Spett», er kanskje en forkortelse for spetakkel? Bare en gjetning altså.

Da blir tolkningen en at jeg var et spetakkel som ville omgi meg med mer glans og glitter enn jeg faktisk hadde. Joda, jada, det er fort gjort å  avsløre eget indre.

Hele seansen fant sted, paradoksalt nok, blant søppel og skrot. Vi var begge og lesset av sortert søppel og kasta i de rette gjenvinningskontainerne.

Men plutselig ser jeg sjansen. Hevnen er søt. Du vet lysta og følelsen over å ta revansj, når`n sjøl nare seg til å tru at betegnelsen ikke var fortjent. Han som titulerte meg måtte nemlig ha hjelp til å bære vekk en sofa. Det såkk`e ut som det var slengt bena oppi`n en eneste gang. Så strøken var`n.

Jeg summa gjennom ord og uttrykk som kunne passe for en kar som akkurat hadde kalt meg «Jetspett». Kopskalle lå latent på tunga. Vurderte også en tale om -forbruk, gjenbruk og miljø. Bestemte meg å gå for «Kopskalle». Rope det ut gjennom vinduet i det jeg passerte han og sofaen.

Dæven sprette, jeg blir så eitrande sint.

Det derre hersens vindueet på Volvoen har kilt seg fast.