Juksetimen!

Tiden flyr, kanskje aller fortest for oss som har levd en stund. Strengt tatt er jo tidstempoet det samme over hele fjøla, men har det vært mange nok bursdagsfeiringer, kjennes det som turboen har økt i takt med åra som har gått. Jeg liker det ikke når verken brems eller revers funker.

Det går rett og slett bare strake veien med år som bygger på år, enten en vil eller ikke. Ja, utenom en gang i året da. Da vi jukser.

Denna juksetimen vi drog på oss natt til søndag. Da vi trur at å fysisk fløtta visera på et gammelt veggur, gir oss litt tid, ja, helt til vi må justere dom tilbake og vi tapte hele timen.

Det kan forresten virke som om det er alderen som gjelder for gamle urverk også. De eldste klokkene i huset, de som har levd noen tiår, bet ikke på denna timen. Nattbordklokka er nesten like gammal som meg sjøl, så den tviholdt på gamletia. Rett og slett nekta å tilpasse seg og skjønte ikke bæret av denna sjøljusteringa.

Ja, en vet åssen det er med gamle folk og bikkjer. Det blir nok mest det samma for gamle ur også, som tikker i takt med tiden og slett ikke vil komme i utakt med seg sjøl. De oier og okker seg nok over alle dissa nymotens duppedittene, som helt mekanisk snur kappa etter vinden.

Men, som alt annet som ikke tilpasser seg samfunnets lover og regler, blir de regelrett fløtt på med fysisk kraft av beboerne. Makan til frekkhet, tenkte de sikkert og jeg er jaggu enig.

Her i huset var det bare et par Iphone`r og Garmin treningsklokke (les; motivasjonsklokke) som snudde på timen, for å si det sånn. De var med på juksen og vet kanskje ikke at juksen vil vise seg på visera om et halvt års tid. Altså skar`n klare å holde avtaler gjennom hele kalde vinter`n og samtidig unngå stempel som forvirret og rarere enn rarest, så er det bare å følge Iphone`n og slett ikke bestemors veggur.

Egentlig er jeg for å vri litt på tiden, og da i hovedsak bakover. At vi fikk en time ekstra denna helga var likevel i snaueste laget. Eller fikk og fikk, jeg går aldeles i surr om vi har den til gode eller om vi har forhåndsbetalt den timen.

Problemet mitt er at en time er nesten ingenting. Fem til ti hadde vært langt bedre, og da mener jeg år. Kunne ikke slikt vært litt individuelt a? Tilpasses den enkeltes behov. Altså, når vi driv med slikt tidsfake, er jeg for å fake litt ekstra. En aldri så liten livsløgn og sneven av et selvbedrag kan rett og slett funke som en rosa lykkepille.

Det er ikke ungdomskilden jeg trakter etter, bare ørlite mere tid til alt det ugjorte, eller i ærlighetens navn, ørlite glans tilbake. Ska`n juge må`n juge godt, sa mora mi og det gjelder vel her òg. Ikke være for grådig, mener jeg. Altså, fem år, det blir som en forsiktig kosmetisk justering. Slike som de tar de som aldri blir tatt for å pynte på noe som helst. De jug om enhver justering og alle de andre må svi fordi de overjusterte. Rett og slett tyst og mest mulig naturlig så slepp du å stå for noe som helst.

Men, nå var det tiden for meg da. Gi meg fem år. Da var hud og hår en smule freshere. Gi meg den tia og ingen vil helt klare å sette fingeren på hvor den nye «glansen» kom fra. Mindre gråtoner i  øverste region og mindre omfang i midterste. Jeg forlanger ikke mer.

En skal ikke undervurdere den lykken en regelrett har stjælt og juksa seg til aldeles gratis. Hjelp til sjølhjelp, kaller jeg det.