Opp i ringa!

Katta har blitt lat. Ja, så makelig og lat en katt kan bli. Det kan selvfølgelig ha noe med varmen å gjøre, eller det kan være alderen. Eller psyken. Han har jo også mange «hatter» her i huset og dermed mange navn. Tigergutt, Pub – katt og Pus er noen av dem. Kontrastfullt og litt mye kanskje.

Latskapen har i alle fall inntatt katteskinnet med det resultat at det ikke har ligget et eneste muselik eller ribba fugleskrott på trappa på lange tider. Personlig er jeg glad for det, men det slår meg samtidig at det kan ha gått utover kattepsyken at han aldri har fått ros for slike bragder. At han har mistet livslysten fordi jeg har vurdert hans fangst i en menneskelig verden.

Det liker jeg dårlig og jeg kjenner på en gnagende samvittighet over manglende -indre katteforståelse. Noen få egoistiske tanker sniker seg også inn i angeren. Katta har nemlig fungert som en slags mentor. Det har funka fint og naturlig siden verken katta eller andre beboere har forholdt seg til det.
Altså, han har lært meg mangt og mye. For eksempel at kroppsspråk kan ramme på like linje med ord. At en fight noen ganger er nødvendig, men at den avsluttes med en hvil og livet fortsetter med et litt klokere indre. Samtidig har`n lært meg å gå litt stille i dørene. Litt sånn potegåing uten noe mer støy. Ja, ja akkurat her er jeg vel fortsatt på treningsstadiet. Han har også minnet meg på å ta vare på leken. Altså, en hårstrikk får denna skinnfellen til å slå kolbøtte på stuegulvet. Det finns null vurdering om det passer seg for en herremann oppi åra. Det er liksom som den artigste ungen i fjerde. Vi trenger`n oppi det ordentlige.
Angående overraskende besøk, ja akkurat det har`n noe å lære av meg. Katta jager alt firebeint som -trør over gardstomta, mens jeg i sterkere grad har lyst til å be de fleste inn. Ja, de tobeinte, altså.
Nå håper jeg inderlig han får kroppen i gir. Slik latskap kan virke inn på ei mottakelig matmor. Vi kan rett og slett ikke bli liggende langflate og la vår aldrende kropper forfalle minutt for minutt. -Opp i ringa, sier sønn min om mangel på tempo.
SÅ ser du katteskinnet og meg på en aldri så liten skogsflight rundt flyplassen, ja da er vi begge -Oppe i ringa.