Katteskinnet stråler av selvtillit!

Katta stråler av selvtillit, men selvinnsikten er det heller skralt med. Ja, det finnes nemlig et mangfold av slike typer. Overalt og i alle de variantene en kan tenke seg. De har likevel et grunnleggende fellestrekk. Selvtilliten overgår innsikten.

Altså, skal du flagre med en selvtillit som skaller i skyene, kan du rett og slett ikke ha selvinnsikt på samme plan. Det ville dempe trua og pågangsmotet og rett og slett få deg til å bli helt alminnelig.

Det er nok ikke noe å trakte etter for katta eller andre med samme tilbøyelighet.

Men nå var det altså katta det gjaldt og jeg skal prøve å ikke dra noen paralleller for øvrig…….

Katteskinnet ser helt åpenbart på seg selv som en leder innad i heimen. Både innafor veggene og en solid sirkel rundt. De vokser liksom ikke helt opp disse typene her. En eller annen gang har utviklingen strandet og siden stått på stedet hvil. Alt foregår bare mer dempet og presist, som en juksefaktor til at det ytre skal stemme med innholdet.

Katta er en slik kar. Grunnen til at jeg holder ut me`n, ja den saken er soleklar. Det er ei katte. Det ligger liksom i`n og tro at han råder heimen og hele nabolaget. Jeg tror egentlig det er lite juks her. Katteskinnet er som `n er og forblir nok -seg sjøl nærmest, resten av livet. Akkurat derfor er jeg glad han er ei katte,
Han er dessuten fri for styreverv, politiske verv, ledende eller mindre ledende stillinger.

Men, når jeg tenker dypt og inderlig på det, ja angående katta og ledende roller: Kanskje det ikke hadde vært så gæli? Vi undervurderer kroppsspråket, og siden det øvrige språket begrenser seg til varianter av mjauing kan jeg liksom se`n for meg som en effektiv og rett til poenget leder.

Han ville være lett å fatte for sine undersåtter. Innført et -nord for Bodø språk, i en kroppslig variant, utført med blikk, gjesp, pote og hale. Det ville korte ned møtetiden og tvinge fram noen konklusjoner.
Under et viktig møte vill `n kanskje sovnet eller bare gått. Signalet ville være halen til værs eller subbende langs golvet. Det er jo lett å forstå og bør jo få de fleste til å gå litt i seg selv. Kanskje en har vært for gjentagende eller at taletiden har vært grenseløst lang, uten at noe egentlig er sagt.

Eller motsatt. Katta på sjefsstolen i giv akt posisjon med øra spisset mot taler. Det er vel et tydelig og godt tegn på at vedkommende er inne på noe.
Han kunne jo også gitt lyd fra seg. Et mjau så langt som et vondt år er jo et tydelig signal på kjedsomhet. Hvis ikke det ble oppfattet og møtet nok en gang dro ut i det vide og brede, hadde `n kanskje tillatt seg å markere med gult, for å si det sånn. Han ville i alle fall ikke ha klora på et eneste kvinneben, siden damer har vært ute av hans interesse før han rakk å oppdage dem. Stakkars kar.

Det burde opprettes en kampanje for disse kastrerte herrene her. Men; Katteskinnet har nok baller nok til å ta et par verv. Med makt og posisjon og i personlig interesse, vill ‘n antagelig forlagt en aldri så liten buffe. Eller, møtemat heter det vel egentlig.

Han ser ingen begrensinger. Rett og slett bare muligheter. Katta altså.