Det knakka på døra…….

Jeg kan ennå fornemme det bittelille sukket fra mora mi idet dama knakka på døra, åpna i samme sekund og trykka på send-tasten og dermed helt ukritisk fylte opp et slitt lyseblått 60-tallskjøkken…… med ord.

Ytterst på en rød plaststol med et respatexbord foran seg, fikk nabodama en kopp kokekaffe og vipps så satt to forkledamer front mot front. Her skulle «sannheten» og skammen på borden, ja så sant du ikke eide den selv da. Hun så det nok nærmest som et oppdrag å formidle -siste nytt til gud og hvermann.

Dama var informasjonskilden som lot alt gli gjennom uten egensensur og nærmere sjekking. Det var rett og slett for tungvint. Hennes opplysninger var kortreist ferskvare, -best før var aller best, men lite var -siste forbruksdag.
Hun lykkes ofte med og skapte en nysgjerrighet for hva hu -satt inne med.

Dama broderte og fortalte, alt i muntlig form, noe som kunne piffe opp en ellers litt grå hverdag. Kanskje ga det et slags hjerne -røsj for dama sjøl og samtidig fargela hverdagen litt for lytteren.

Computerhjernen, som var forut for sin tid, inneholdt ørlite fakta og en stor dose fake.
Dama var likevel nøye på å putte hele følelsesregisteret inn i hver historie. Kritikk, gikk hånd i hånd med sympati og empati. Det er ofte lurt å gjøre det slik. Som et begredelig bevis på at en har alle følelser intakt og alle tanker er tenkt. At hun satt inne med en godhet, sammen men trangen til -å si det  rett ut, litt sånn i rettferdighetens navn. 

Med ukentlige tilføyninger, ble gammelt nytt som ferskt igjen. For en kapasitet. Daglige oppdateringer og nye sensasjoner i et nedslagsfelt så vidt og bredt bena kunne bære. Det er da mulig å kjenne en snev av beundring.

Jeg hadde nok mye å spørre om etter hver seanse, men kommentarfelt fantes ikke. Heller ikke i muntlig form for et barn som mest skulle forholde seg til dukker og glansbilder. Likevel, mora mi var klok. Hun skjønte det med -små gryter og store ører
– Du må ikke tru på alt hu sier. Hun fantaserer for det meste. Hu er ensom vettu!

Nabodama har formert seg. Hun har til og med mistet den lille misjonen hun hadde. Det hjertet vi kunne skimte i fortellertrangen. Hun har etterkommere overalt. De ytrer seg og sprer så en nærmest får åndenød. En slipper liksom ikke helt unna heller, for i jungelen av informasjon, sladder og uriktige opplysninger prøver  vi bla oss fram til noe fakta og forhåpentlig kloke resonnementer.

De var heldige på 60.tallet. Det var langt lettere å sortere fakta fra fantasi og jug fra sannhet. I tillegg følte de fleste at ytringsfriheten påla en et ansvar i ærligheten og redelighetens navn. I alle fall i skriftlig form.

Når vi da bare hadde ei høyteknologisk nabodame og hanskes med, kunne vi tillate oss å føle oss litt underholdt underveis i det fakta og fake gikk litt om hverandre.

At –Alt var bedre før er slett ikke sant, men noe kanskje………
Likevel, kloke ord fra mora mi står sterkere enn noen gang:
-Du må ikke tru på alt de sier. De fantaserer for det meste.