Må vi være lykkelige for å være vennlige?

Må vi være lykkelig for å være vennlig eller er det slik at vi blir lykkeligere av å være vennligere?

Her om dagen snakket jeg med ei som satt på fortauet med en kopp foran seg. En av dem som mange mener må forbys i et bybilde som tilsynelatende har alt på stell. En av dem som ikke passer inn og som oppfattes av mange som et forstyrrende element.

Muligens i en forskrudd følelse av at vi skal boltre oss i en velstand som skal se glansa og nypussa ut til enhver tid og at vi som bor her har gjort oss fortjent til å nyte, uten at noe forstyrrer nytelsen.

Jeg kjenner jo ikke hennes historie og bakgrunn, men akkurat derfor fortjener hun i alle fall min respekt og at jeg ikke fordømmer utfra rykte og et velstandshylekor som tror de har oversikten over hvem som fortjener hva.

Vi slo av en prat, slik man strengt tatt bør gjøre med folk som berører en. Siden språket var en barriere, ble kommunikasjonen uttrykt mer på det sveivende, nikkende og ristende plan. Egentlig kan ord være oppskrytt.

Hun klappet seg på magen og rakk opp seks fingre.

Var hun lykkelig der hun satt? I alle fall ikke i den forstand vi definerer lykken. Likevel, hun hadde mye å gi. Jeg fikk slengkyss og lovprisning i det jeg passerte etter endt handel. Når jeg minutter etterpå passerte i bil, vinket og smilte hun igjen.

Gjorde hun det fordi jeg ga henne noen kroner? Hvis så var, må jeg si takken var stor i forhold til bidraget.
Nei, jeg tror hun først og fremst gjorde det fordi vi snakket sammen i likeverd og respekt. Det er mulig jeg tar feil. Det er mulig jeg er godtroende. Da er det det jeg velger. Se og bli sett er vel viktig for oss alle. Hun fordømte ikke min velstand. Skulle jeg ha rett til å dømme eller bedømme hennes tilsynelatende mangel på det samme?
Jeg tror hun satt pris på samtalen. Jeg gjorde det i alle fall.