Har hannkatter løpetid? Jeg har så lite greie på slike kattedyr. Ekstremt lite. Jeg vet et par ting. De er glad i mat, helst ikke på boks, og de røter noe helt for jævlig. Det er det jeg kan.
Det holder for Pus. Tror til og med at han synes det er aldeles utmerket at jeg har så lite peiling.
Men altså, han er en kastrert hannkatt godt oppi åra. Skinnet bedrar. Han var slett ikke på sjekker’n, og godt var det, for alt tyder på at herren hadde mer morderiske tanker mens han fløg på kryss og tvers i hele nabolaget.
I dag lå nemlig en halvdød skjære på terrassen. Den snappa etter pusten og så nok hele livet passere revy. Jeg har ikke greie på fugler heller, men jeg synes så synd på den skjæra. Umiddelbart tenkte jeg på en som hadde tilbøyelighet til rovmord sånn dann og vann.
Kom samtidig på at når grøfta blir gul og skogen blå og vi andre blir vennligere og roligere,
blir katta villere enn villest.
Kattskinnet har dårlige odds for å slippe unna. Ikke en gang hans helt private advokat, en rolle jeg dro på meg for noen år siden, har tru på total frifinnelse denna gangen. Her skulle synderen tas. Vi droppet krimmen på melkekartongen og satt hodene i bløt for egen gåte. Pus ble innkalt til avhør.
Vi så alle at det ikke var spor av nervøsitet eller lettere fikling med potene. Han slikket seg riktignok rundt munnen, noe som kan tolkes som lettere utilpass. Det avkreftes idet kattskinnet setter seg ved siden av den maltrakterte skjæra. Opptrer som den mest uskyldige. Vi andre mener han er den eneste som har motiv og i tillegg et langt fra plettfritt rulleblad. Hadde det vært naturlig for ei katte å stå på bakbeina, eller bakpota om du vil, gitt et poteklask, et slikt give me five, ja så hadde’n gjort det.
Vi bestemte oss raskt. Katta er synder’n. Han fikk så bortinatta mye kjeft. De gangene jeg har hevet stemmen til unga, har jeg i alle fall sett et glimt av beklagelse. Her er slikt fraværende på alle måter.
Det stripete dyret ga meg et blikk som var totalt fritt for anger. Derimot fullt av sjøltilfredshet. Et slikt vi ser dann og vann fra enkelte hanndyr som er en smule høye på seg selv. Med fornøyd mine, hodet litt på skakke, forsiktig og sakte blunking. Avsluttet med et gjesp i det han samtidig snur på hæl’n og går. Et slags testosteronfenomen uten snev av sjarm. Det er så vederstyggelig arrogant. Pus trodde kanskje sjøl han la inn en aksje for kløktighet og sjarm. Jeg sa det til’n; Du må da for pokker ikke la deg rive med bare på lyst og impuls.
Kikket samtidig ned på skjæra i det den trakk sitt siste sukk. Akkurat da kikket Pus opp på meg med et blikk som jeg tolket som letter ydmykt. Ikke mye, det ligger ikke for slike typer som han. Som sagt, jeg har ikke greie på katter, men jeg tolket blikket som en bønn om intern forståelse. – Du er en fining du, Pus. Sånn superkonsekvent oppdragelse synes jeg støtt har vært vanskelig.
Vi begravde skjæra i hagen. Pus satt ved siden av med bøyd hode. Jeg planta ei påskelilje på grava.
Vi var sorgtunge begge to. Da så vi det. Ei svart katte med et hjerteformet hvitt ansikt og med fjør i værhåra. Der satt den seg rett ved påskelilja. Høy på seg sjøl og vel tilfreds.
Pus ble brått Tigergutt på det mest brutale.
God påske fra katteskinnet og meg.
Du må bruke ditt eget navn hvis du skal delta i debatten.
Hold en saklig og respektfull tone og husk at mange kan lese det du skriver.
Brudd på disse reglene kan føre til at du blir utestengt fra forumet.