Eller er det slik at vi blir syke av å ha det så godt?
Eller kanskje det er sånn at vi blir syke av å bevise hvor godt vi har det?
Er det vellykkede og det sarte i et uforenelig skjæringspunkt?
Jeg vet jo ikke og folk er forskjellige……likevel….
Sammenligningssamfunnet blir vanskelig å håndtere når lykken nærmest skal være til å ta og føle på. Hele tiden og på alle arenaer.
Det er ekstremt lett å pådra seg en diagnose når noen forståsegpåere rundhåndet deler ut.
Normalitetsbegrepet har fått en alvorlig knekk og gata er blitt trang og smal.
Usikker og redd har fått diagnoser og navn. Noen favner diagnosen fordi de må og skal, men andre som en umiddelbar og kortvarig lindring av å bli sett og forstått.
Jeg tror vi svekker vår egen psyke og fysikk ved å ikke la kroppen og sinnet være mer selvhelbredende. Redselen som kryper inn i oss i deler av livet, avviket som til tider smerter kropp og sjel, ja det er faktisk det som er livet. Selv følte jeg meg friskere og sterkere i det jeg forsto det.
Å utligne alt til en vakrere helhet, er ikke bare umulig, men ekstremt ødeleggende.
Man må kjenne alt for å kjenne noe i hele tatt.
Vi må alle være med å gjøre gata vid og porten bred, slik at
flere slipper å redigere eget indre med sterkere rosa skjær og enda blåere himmel.
Du må bruke ditt eget navn hvis du skal delta i debatten.
Hold en saklig og respektfull tone og husk at mange kan lese det du skriver.
Brudd på disse reglene kan føre til at du blir utestengt fra forumet.