Skattkister

Jeg ser tre kirkespir fra terrassen. Ikke noe vann, men derimot åker og eng som ligger som et lappeteppe over Hedmarksbygda. Det er fint og aldeles vakkert.

Likevel er det sånn at mye av tiden glemmer jeg det. Den bieffekten som oppstår når det vakre har tullet seg inn i hverdagen. Når skattkista er åpnet så mange ganger at du ikke lenger øyner skatten.

Det var det ei venninne og jeg pratet om en sen kveldsstund. Vi gjorde nærmest et dypdykk i hverandres liv og trakk det opp til overflaten. Det fantes grus, men likevel mye glitter. Vi konstaterer det faktum at utsikten passer seg selv, men innsikten er eget ansvar. Nå er livet så brutalt at mange har mistet deler av sin skatt. Flokken er ikke lenger hel. Akkurat derfor må vi ha innsikt nok til å kikke i egen skattkiste og øyne gullet som ennå glitrer.