Kvinnedagen 8. mars har vært en markeringsdag i over hundre år. Utgangspunktet var kvinnekongressen i København i 1910 hvor stemmerett for kvinner var det sentrale politiske spørsmålet. Først og fremst frontet av en såkalt borgerlige kvinnebevegelse, men etter hvert oppsto også den første sosialistiske kvinnekongressen.
Verden går framover, sidelengs og noen ganger baklengs, sånn alt ettersom. Akkurat derfor trenger vi fortsatt 8.mars-engasjementet og sterke kvinner på barrikadene. Vi trenger, og har trengt, disse foregangskvinnene. De var sterke, modige og helt nødvendige for å sette tanker og engasjement i sving hos andre kvinner i bygd og by. Sterke hverdagskvinner som ikke hadde fokus på å rope høyt og tydelig, men som gikk stille i dørene og jobbet jevnt og trutt for seg og sine medkvinners og ikke minst sine døtres fremtid.
Bestemora mi var ung i 1910. Etter hvert som ungeskokken og bevisstheten økte, kom også engasjementet for kvinners rettigheter og plass i samfunnet.
Hun gikk nesten ei mil hver vei på møter i Arbeidernes kvinnegruppe. Lokale møter, opprettet av lokale kvinner som hadde trua, viljen og ikke minst motet. De trosset ofte ektefeller og sønner som verken skjønte, eller ville skjønne, deres kamp og behov for ytring og medvirkning. En kamp kjempet av sterke hverdagskvinner med stål i bein og armer.
Det var nok ofte en usynlig kamp for offentligheten som pågikk i disse bygdelokalene.
Bestemora mi fikk etter hvert ti barn. Mellom fødsler og kampen for tilværelsen kjempet hun og flere andre sin lille, men aller mest store og sterke kvinnekamp. Da skjønner man, sånn i ettertid, at det slett ikke var noe hun gjorde for posisjon og makt. Det var derimot en kamp hun ikke klarte å overse. En langsiktig og trå kamp hun kjempet aller mest for sine kvinnelige etterkommere. Hun var med og banet vei for at mannlige verger gikk ut på dato. Hun og mange med henne, var med å banet vei for kvinnens rettigheter og likeverd. En kamp som måtte kjempes på verste motstands vei; Via egne menn og sønner og offentlige menn med makt.
Bestemor så nok ikke på seg selv som en kvinnesakskvinne. Hennes tid og posisjon lå ikke til rette for det. Det jeg er overbevist om at hun så, var urettferdigheten. Det meningsløse over forskjellen mellom mann og kvinne.
Jeg beundrer Bestemor og heier på sterke hverdagskvinner.
Du må bruke ditt eget navn hvis du skal delta i debatten.
Hold en saklig og respektfull tone og husk at mange kan lese det du skriver.
Brudd på disse reglene kan føre til at du blir utestengt fra forumet.