Bestefar var smed og hadde hender så store som kumlokk.
Han kjørte motorsykkel og brukte lærhjelm som beskyttelse. Den tok av for vinden.
Det var det hjelmer var til på den tiden.
Han røkte pipe og brukte skråtobakk, nesten samtidig.
Han syntes flesk og duppe var festmat, men sjølfiska ørret var selve lykken.
Alt dette husker jeg, men det jeg husker aller mest, er stillheten.
Siden det var få ord, ble minnene om han lyd og lukt. Lyder og lukter som historien har tatt med seg, men som j
eg ennå kan fornemme når jeg tenker på han.
Lukta av jern og åpen varme. Lyden av støtet mot ambolten for ny form av jernet. Sammen med osen av Mac Baren pipetobakk og Karva Blad.
Jeg kan ennå huske svetten som rant sotbrun fra panna til en stolt arbeidskar av beste sort.
Vi hadde et bånd som ikke besto av uttalte ord, mer av taushet og alvor, likevel uten snev av tristhet.
Han tok meg på ramme alvor og mente at jeg både måtte lære å maga fisk og gjøre opp ild.
Slik følte jeg meg spesiell og viktig i hans verden.
Samværet med Bestefar lærte meg at ikke alt gods er gull, men at taushet kan være det.
Du må bruke ditt eget navn hvis du skal delta i debatten.
Hold en saklig og respektfull tone og husk at mange kan lese det du skriver.
Brudd på disse reglene kan føre til at du blir utestengt fra forumet.