Tid er forandring!

Vi skulle felle et tre. Digert, og med røtter som strakk seg langt utover hva vi hadde sett for oss før vi startet vår overfladiske undersøkelse.

Røttene virket som de hadde fletta seg inn i nabotreet. De sto der i en slags allianse med felles forgreininger.

Likevel, nå var tiden inne for en forandring og for bedre utsikt.

Helt til tanken på at motorsaga skulle skjære seg nedover i årringene. Det utfordret våre etter hvert ganske fastlåste tankebaner.

Var nå vårt meget lokale og lille naturinngrep egentlig tvingende nødvendig? Eller kunne vi kanskje tenke nytt og annerledes?
Disse to kjempene hadde tross alt beskyttet oss i årevis. De hadde bare blitt litt overivrige og påtrengende. En total nedhogging var kanskje ikke nødvendig likevel. En enkel frisering, full lengde på toppen og kort på sidene kunne bli en riktig bra forandring. Rett og slett helt i tiden på alle måter.

Akkurat nå prøver en ny generasjon og røske i oss. Ikke kappe oss ved roten, men få oss med videre. Vi har fortsatt en sjanse.

Gjennom streik og stort engasjement om klima og klode er det vel nærmest en forpliktelse at vi revurderer gammelt utgått tankegods og lytter? De ber oss med. Vi kan si ja takk eller få beskjed om og fløtte oss fordi vi står i veien for nye tankebaner. De gjør som de vil og de gjør det de mener er tvingende nødvendig.

Skal vi skyve engasjementet vekk og kritisere, eller rekke ut ei hånd?

Skal vi fornekte eller skal vi lytte å bli klokere?

En sjøljusterende oppgradering av tingenes tilstand er tvingende nødvendig. Det er nærmest en forpliktelse i en rask utviklende klimakrise at vi lytter og tar grep. Sterkt engasjement kan umulig være feil og vår fornektelse kan synes som en er åpenbar mangel på forståelse og sterk redsel.

Vi må innse at «Før det er ikke nå».Vi vil da ikke stå i veien for nye tanker, for engasjement og pågangsmot av det aller viktigste av alt? Vår egen felles klode.

Tiden er inne og forhåpentlig ikke ute.