Å bygge doer

Nå har jeg vært her i Dili og jobbet for Plan i over åtte uker alt, og  jeg skjønner ikke hvor tiden er blitt av! ‘

Plan International er en organisasjon som jobber for barns rettigheter. I Timor-Leste har Plan tre kontorer: et landekontor i hovedstaden, Dili, et kontor i Aileu-distrikt, et kontor i Ainaro-distrikt, og, inntil nylig, et kontor i Lautem-distrikt.

Jeg jobber på Plans landekontor i Dili med kommunikasjon, og hjelper til med å skrive rapporter på engelsk, sammen med en gruppe veldig hardtarbeidende, hyggelige mennesker. Plan Timor-Leste har en rekke programmer som jobber med forskjellige prosjekter:

1.     Utdanning (Inclusive Education + Early Childhood Care and Development)

2.     Vann, sanitære forhold og hygiene (WASH)

3.     Ungdom

4.     Katastrofeberedskap

5.     Beskyttelse av barn

6.     Kvinner og barns deltakelse i samfunnslivet (WoGiP)

7.     Fadderskap

Jeg sitter inne på Education-kontoret med fire andre kolleger, og trives veldig godt med det. Innenfor kommunikasjons-området har jeg fått ansvar for bl.a. å skrive pressemeldinger, historier for Plans nettside, og oppdateringer for Plans FB-side.

Jeg skaffer informasjon gjennom intervjuer, og tar bilder på forskjellige arrangementer i forbindelse med Plan sine prosjekter. Dessuten hjelper jeg til med engelsk på kontoret, og gir engelsk klasser tre ganger  i uka pluss private timer til de som ønsker det i tillegg.

Mesteparten av kollegene mine er timoresere som har lært engelsk som fremmedspråk fra og med ungdomsskolen, så de ønsker ofte hjelp med å se over offisielle rapporter med veldig teknisk engelsk språk.

Hos Plan fikk jeg umiddelbart mye ansvar og mange ulike arbeidsoppgaver, og ble tatt med ut i felten allerede den andre uka. Hovedingeniøren i WASH, Dulce, er også hovedansvarlig for kommunikasjon i Plan, så vi har jobbet mye sammen og ble gode venner ganske fort. Hun skulle til Aileu med WASH-teamet for å gjøre en avsluttende inspeksjon av et prosjekt og ville ha meg med for å ta bilder og samle inn informasjon om effekten av tørken i distriktet.

Prosjektet var bygging og installasjon av doer og vannsystemer som Dulce hadde designet, på ti forskjellige skoler hvor barna tidligere hadde måttet gå på do ”i skogen”. Plan holder nå på å avslutte sin medvirkning og skolene og lokalsamfunnene skal nå ta over ansvaret for å vedlikeholde doene. Dette er en del av et større prosjekt som heter WinS (WASH in Schools), hvor Plan har samarbeidet med 18 forskjellige barneskoler i Aileu og Lautem for å bygge doer, servanter for håndvask, og installere vanntanker og vannpumper. De har også startet «hygieneklubber» på skolene for å lære barn om god hygiene-praksis og hvor viktig det er å ta vare på helsen sin.

Det første jeg fikk høre om Aileu var at veiene var veldig dårlige der. Jeg ble fortalt at det kunne i teorien tatt en halv time å kjøre dit, men at det tar nærmere to timer pga veiforholdene. Det andre jeg fikk beskjed om var å pakke varme klær fordi det var veldig kaldt(!) i Aileu. Så jeg tok med en genser og en regnjakke i tillegg til klær og toalettsaker, uten å vite helt hva jeg kunne forvente, og så dro vi (relativt) tidlig en tirsdag morgen til Aileu. For en vakker tur!

Aileu har flotte høye fjell og grønne åser så langt man kan se. Det regner mye, men ikke sånn at det blir klamt og varmt i lufta, det er kjølig og deilig etterpå. Men regnet går også hardt ut over veiene, og alt jeg hadde hørt om veistandarden var helt riktig.

Vi kjørte i en stødig Plan-pickup, og kjørte opp fjell, gjennom elver, gjennom gjørme, og langs smale, trange veier jeg aldri i verden hadde trodd vi kunne komme oss gjennom. Men jeg følte meg veldig trygg fordi vi hadde den aller beste sjåføren til å kjøre oss. Han heter Ersio, er 25 år gammel, og han har fire ganger vunnet det nasjonale mesterskapet i dragracing!

Og han har jobbet som sjåfør for Plan i flere år så han er veldig godt kjent med veiene i Aileu. Bare en eneste gang var vi nødt til å stoppe  fordi det var for mye vann, så vi måtte ut og bygge opp veien med steiner for å kunne kjøre videre.

Slik kjørte vi med WASH-teamet, og hørte på musikk og sang, og pratet og tulla hele veien til Aileu. Vi fant fram til et guesthouse, og gjorde oss i stand til å dra ut på første runde med inspeksjoner.

Vi dro først til en skole som lå ved munningen av en elv. For å komme fram kjørte vi ned under en bro, og så gjennom elva i flere kilometer. 

Det var bare buffaloer og kuer langs elva, og noen få hus helt for seg selv opp i bakkene. Dette var skoleveien til elevene på skolen vi skulle besøke. Dulce forklarte at ofte pga høyt vann i regntiden kommer ikke barn seg til skolen. Det er ikke uvanlig at lærerene ikke kommer seg til skolen heller.

Vi kom endelig fram og møtte hovedentreprenøren, bygningsarbeiderne, og den lokale landsbysjefen. De var hyggelige og imøtekommende, og klare til å starte inspeksjonsrunden. Prosjektet besto av en stor vanntank,  to toaletter, en for jenter og en for gutter, komplett med håndvask, ramper for rullestol-tilgang, takrenner for å samle opp regnvann til doene, urinal, og tørkestativ for jentene sine bind, som er vaskbare og kan gjenbrukes.

Hvert toalett hadde to doer: et «tørt» system og et «vått» system. Det våte systemet bruker regnvann til å skylle ned etter bruk mens det tørre ikke bruker vann. Barna bruker enten den tørre eller den våte doen, utifra hvor mye regn landsbyen har for øyeblikket. WASH-teamet sin jobb var å se hvor langt byggingen hadde kommet, og passe på at alt som hadde blitt gjort var ifølge instruksene. Min jobb var å ta bilder.

Vi dro innom fem forskjellige skoler den første dagen, med masse kjøring mellom hvert sted. På den andre dagen besøkte vi de fem siste skolene. Det var Dulce som ledet inspeksjonene siden systemene var hennes design, og hun er en superdame! Hun skulle snakke med lærerne om vedlikeholdet, og med de byggeansvarlige om fullføringen av prosjektet. Hun var tålmodig, tydelig og streng når det trengtes.

Det er ikke så lett i Timor-Leste å være en kvinnelig ingeniør  som har tatt utdanning i Australia; dette er et patriarkalt samfunn, og janteloven finnes også andre steder enn i Norge. Jeg lærte utrolig mye av å være med på denne turen, spesielt om hvor komplisert det er å få et slikt prosjekt til å fungere. Man må først skape tillit i et samfunn for å kunne starte et prosjekt i samarbeid med dem. Og så må samfunnet ha en følelse av eierskap til prosjektet for å ta vare på det og faktisk bruke det etter at det er ferdig. Dette høres kanskje ut som en selvfølge, men det var ikke det for meg, og det var virkelig en vekker å se hvordan det hadde gått med prosjektet på de forskjellige skolene. 

Vi gjorde inspeksjonen når det var et par uker igjen til sluttdato for finansiering utenfra. Vi så veldig forskjellige resultater. På en eller to skoler var prosjektet ferdig, men det var gjort en del feil i byggingen. Rampen opp til doen var helt skeiv og humpete, for eksempel, eller urinalen var bygd alt for nære veggen, eller døra var kjempetung å få opp.

Men på noen av de andre skolene var det tydelig at byggingen hadde stoppet opp, og at prosjektet ikke hadde blitt tatt like godt vare på. De byggeansvarlige møtte ikke alltid opp på alle stedene for å snakke med oss. Det var egentlig ikke før i det øyeblikket at jeg plutselig begynte å forstå dette med å føle eierskap. For at et slikt prosjekt skal fungere må alle som er involvert ha den samme målsettingen i hodet, og motivasjonen til å ta ansvar for å oppnå den. Og det gjelder ikke bare byggingen, men vedlikehold etterpå også.

Men hva slags ansvar føler du at du har overfor noe som du selv ikke har vært med på å bestemme eller planlegge? Og hvordan kan det føles når noen du ikke kjenner vil komme inn og bygge nye ting for barna dine? Jeg har aldri vært i den situasjonen, men jeg kan forestille meg at det ikke er lett, og at det kan vekke en del vanskelige følelser. Men kollegene mine har en del erfaring med dette, og jeg lærer mye av dem. Arbeid i en hjelpeorganisasjon reiser mange spørsmål jeg ikke hadde tenkt på før jeg nå har fått personlig erfaring «fra innsiden.» Jeg lærer noe nytt hver eneste dag.

MER OM ERFARINGER OG OPPLEVELSER MED PLAN I NESTE BLOGGINNLEGG.